[usr 3,5]
3 Kvinner åpner med en mobilvideo av tenåringsjenta Maedeh, hvor hun beskriver sin fortvilelse over at familien holder henne fra å delta på dramaskole i Tehran. Den emosjonelle videoen er adressert til den velkjente skuespillerinnen Behnaz Jafari, og ender med jentas selvmord. Jafari, opprørt og usikker på om videoen er ekte, tar med seg sin venn, filmskaper Jafar Panahi, for å finne jentas landsby og sannheten bak videoen. Veien dit er også veien inn i det rurale Iran, fullt med karismatiske og idiosynkratiske bygdeoriginaler, medmenneskelighet og gjestfrihet, men også arkaiske og ofte ødeleggende tradisjoner.
3 Kvinner er en enkel, men effektfull film. Etter den potente åpningen, presenteres hovedpersonene Behnaz Jafari og Jafar Panahi i en utrolig lang takning på vei ut av Tehran, mot jentas landsby. Kameraet er fikset på den emosjonelle Jafari i det hun ser igjen videoen, diskuterer hvorvidt dette kan være ekte, og sitrer med feilplassert skyldfølelse. Når de stopper ved en rasteplass, følger kamera Jafari i det hun går rundt bilen. Mørket rundt dem skaper flotte kontraster, og det er en oppfinnsom måte å presentere hovedpersonene og deres forhold til hverandre. Pent foto går igjen i hele filmen, og balanserer realisme med det kinematiske. Behnaz Jafari har knall rødt hår under en grønn hijab, og mange scener og situasjoner er flott rammet inn av kamera.
Som med så mange Arthaus-filmer er dette vel så mye et portrett av mennesker og virkelighet som det er underholdning. De to hovedpersonene er møtt med en gjestfrihet som virker nesten utenkelig for et europeisk publikum. Under overflaten gryr misnøyen dog, over fattigdommen bygdefolket befinner seg i, og tradisjonene de holder så hardt på.
Ifølge min iranske venn er den engelske tittelen – 3 Faces – en bedre oversettelse av originaltittelen Se rokh, som vekker en assosiasjon til litteratur. Tematisk sett er begge titlene ganske passe. Filmen handler essensielt om 3 kvinner i forskjellige stadier i livet. Ungjenta Maedeh har kanskje begått selvmord fordi hun ikke får lov til å bli skuespiller; Jafari er en velkjent skuespiller, men må fortsatt manøvrere en kultur hvor kvinner ikke oppfordres til suksess. Og i landsbyen hører hovedpersonene om en eldre dame de senere oppsøker som var skuespiller og danser før hun ble utstøtt av samfunnet etter revolusjonen i 1979. 3 kvinner i forskjellige stadier i livet, alle i en kamp for sine valg og drømmer. 3 Faces fungerer også tematisk sett som tittel fordi filmen stort sett bare omhandler tre mennesker og deres snodige sammenkomst, med mange lange nærtakninger fulle av emosjon og kontrast.
Det er både forfriskende og overraskende hvor fordømmende filmen er mot arkaiske og ofte voldelige tradisjoner. Kvinners ønske om egenrådighet slås ned på med tomme unnskyldninger, blandet med en frustrerende – nesten uforståelig – æreskultur. Filmen fremstiller de verste utøverne av slike meninger og slik vold som dumme og ukontrollerbare.
Det er for det meste godt skuespill i filmen, spesielt fra hovedpersonene. Noen sidekarakterer fremstår stakkato, dog. De to hovedpersonene – Behnaz Jafari og Jafar Panahi – spiller seg selv i filmen, og Panahi er også filmens regissør og manusforfatter. Det gir samfunnskritikken her enda mer vekt, og gjør historien nesten meta-tekstuell. En kjent skuespillerinne og filmskaper ferdes inn i det rurale Iran i søken etter fremtidsrettet talent og håp, og de ødeleggende tradisjonene som dreper det håpet.
Det eneste som trekker ned her er at filmen blir for snever og for kort, noe man sjeldent sier om en Arthaus-film. Det gjøres ikke nok med de mange små rollene som introduseres i filmen, ei heller er hovedpersonene utviklet nok. Dette fungerer nok bedre for et iransk publikum, som allerede er kjent med Behnaz Jafari som kjendis og Jafar Panahi som filmskaper, men det lander litt flatt for et internasjonalt publikum.
I klassisk Arthaus-tradisjon, er 3 Kvinner en omtenksom rolig film om menneskelige temaer. Filmen er overraskende samfunnskritisk, men samtidig ikke for fordømmende. Det er også øyeblikk med riktig så flott kinematografi som er med å bryte den nesten dokumentariske tilnærmingen til historien. 3 Kvinner er ikke nødvendigvis en must på kino, men uansett en kulturell reise det kan være interessant å bruke tid på.
3 Kvinner (Se rokh) – skrevet og regissert av Jafar Panahi; med Behnaz Jafari, Jafar Panahi, Marziyeh Rezaei. Spilletid: 1t 40m. Land: Iran. Premiere: 07.06.19. Aldersgrense: 12 år.
