Enda en dag med BIFF og Jump Cut er fortsatt på plass. Den andre dagen på festival har vært stjernespekket for begge våre anmeldere. Ingrid har fått med seg de to festivalfavorittene Parasite, det lenge etterlenktede filmprosjektet til Bong Joon-ho, og gullbjørnvinneren Synonyms. Jonas har derimot sett de norske kinosatsningene Astrup: flammen over Jølster og Swingers. Han ble mektig imponert over Asutralsk-amerikanske The Nightingale samtidig som han også bare måtte anbefale Parasite.
Ingrid sine høydepunkter:
I dag har både jeg og Jonas sett Parasitt som er den sørkoreanske gullpalmevinnere som hele filmmiljøet har siklet etter helt siden den vant hovedprisen ved filmfestivalen i Cannes nå i mai. Regissør Bong Joon-ho som tidligere har stått bak suksessfilmer som Snowpiercer, Okja, Memories of Murder og The Host kommer her med en engasjerende sjangerblandende godbit med utrolig mye svart humor. Dette er filmen som aldri lar deg bli for komfortabel når premissene stadig snus og vendes på et brilliant vis. Filmen er fortryllende underholdende og klarer lekende lett å veksle mellom få sitt publikum både til å le og grøsse. Parasitt handler om en fattig familie på fire der sønnen blir ansatt som engelsk privatlærer hos noen rikfolk i et høyst moderne og lekkert hus. De tre andre i familien ser muligheten og hiver seg raskt på å prøve å suge ut så mye penger de kan av de skam-rike naive beboerne i huset. Parasitt gjør en utmerket jobb med å kommentere de store tilstedeværende klasseskillene i det sørkoreanske samfunnet samtidig som den vil overraske, sjokkere og forbløffe sitt publikum helt til siste slutt. Filmen får ikke kinopremiere i Norge før i slutten av Januar 2020, men dette er helt klart en filmopplevelse jeg anbefaler alle til å markere i kalenderen sin allerede nå.
For å gi kort hederlig omtale til to andre av filmene som min 2. dag på BIFF har bestått av, så vil jeg nevne den kinesisk-amerikanske dokumentaren One child nation. Et hjerteskjærende og nyansert dypdykk inn i konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk som det er verdt å få med seg om man kan. I tillegg vil jeg anbefale vinneren av årets gullbjørn fra Berlin, den franske filmen Synonyms. Dette er en sterk karakterdrevet skildring av en israelsk ung mann som strever etter å erstatte sin nasjonale identitet for å kunne bli franskmann.
Jonas sine høydepunkter:
Dagens høgdepunkt:
Parasitt har allereie vore nemna i detalj av Ingrid, men filmen forten å hyllast dobbelt opp. Det er vanskeleg å skildre kor kreativ den er og korleis alle elementa med filmen er fantastisk montert saman. Grenselaust morosam og spanande frå start til slutt. Parasitt klarar å halde seg interessant igjennom stadig endrande handlingsmoment. Dette er den beste filmen som er på BIFF, og vil nok huskast som ein av dei aller beste frå 2019.
Astrup: flammen over Jølster er eit biografisk stykke film som manar opp konnotasjonar til Terrence Mallick, samt fjorårets At Eternity’s Gate. Sentrert rundt den norske målaren Nikolai Astrup, som måla på dialekt, Astrup- står på grensa mellom ein dokumentar og ein biografi. Vakkert presentert med ekspressive bilete og mengder naturbilete, og parallellklippa med historiske bilete og Astrup sin eigen kunst. Vestlandskunstnarens liv, kunstnariske utvikling samt kunstverk, personlege liv og død er pent framstilla igjennom mengder med naturbilete, som speglar hans eigne kunstverk.
The Nightingale er ein del thriller og ein del historisk drama, som følg den irske deporterte fangen i Tasmania Clare og hennar familie. Etter ein sjokkerande konfrontasjon med ein offiser av den britiske arme fer Clare saman med ein aboriginsk vegvisar med namn Billy. Ho skal jakte offiseren ned ved å følgje etter han og hans menn igjennom den tasmanske jungelen, slik at ho kan få ei slags hemn for det som har skjedd ho. Med fantastisk iscenesetjing, flotte naturbilete frå den tasmanske villmarka, og interessante surrealistiske marerittssekvensar held The Nightingale seg nok så interessant medan karakterane me følg går ein tur på stien igjennom eit vilt landskap.
Eg har allereie skrive i ordentleg filmmelding om Swingers, men eg kan avsløre at den ikkje var noko å skryte av. Til slutt såg eg og Ingrid Guddommeleg Kjærleik (eng: Divine Amor) som er den einaste filmen eg har vore sur på i ettertid av at eg såg, og vurderte å forlate kinosalen på grunn av stadig veksande frustrasjon i hovudkarakterane, handlinga, presentasjonen og filmens totalt uforståelege utgangspunkt for meining. Dette er ein film som er umogleg å vite om er eit sarkastisk eller reelt verk. Ein absolutt motbydeleg hovudrolle øydelegg og ein kvar glede ein kunne trekka ut av dei pene bileta av post-moderne brasiliansk arkitektur samt flott fargebruk og ljosbruk. Frustrerande frå første augeblikk, Guddommeleg Kjærleik er ein film eg ærleg ynskja eg aldri hadde visst noko om.
Trailere:
