Da er oktober endelig her og vi i redaksjonen har laget den perfekte topp 10 listen for anledningen! Ingen annen sjanger er vel bedre å kose seg med nå i Halloween-måneden enn selveste skrekk-sjangeren, så dermed har vi funnet de beste av de beste, mest skremmende og urovekkende skrekkfilmene vi kan tenke oss! Dette er skrekkfilmene man bare MÅ se i oktober.
10. The VVitch (2015), av Robert Eggers
Robert Eggers gjorde kanskje en av tidenes regidebuter med The VVitch (2015). Filmen er et forfriskende pust i fra alt annet spjæl som er å se i mainstream-skrekk. Ingen billige jump-scares men heller et solid forsøk på å prioritere atmosfære fremfor alt annet, med iskalde bilder, gammelmodig språk, og fenomenal grøsselig filmmusikk.
Filmen følger en puritansk familie, bannlyst til å leve i utkanten av byen, på en gård ved en skog. Etter hvert merker de at det er onde krefter i skogen, og familien holder hverandre kritisk når deres nyfødte barn mystisk forsvinner.
Det The VVitch klarer som særdeles få filmer nå til dags klarer er å gå under huden på deg. Jeg lover deg, at om du ser denne med minimalt lys blir du å måtte sove med ett øye åpent.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
9. The Night of the Living Dead (1968), av George A. Romero
En topp 10 skrekkfilmer liste er i mine øyne ikke komplett før man har nevnt minst én zombie-film, og hva er vel bedre enn den originale zombie-filmen. George A. Romeros klassiker Night of the Living Dead introduserte verden til den moderne zombien vi alle er så utrolig godt kjent med, og revolusjonerte nesten på egenhånd hele grøsser-sjangeren. Zombien hadde ikke lenger noe med voodoo og «svart magi» å gjøre, i stedet var den nå en brutal skapning, et lik som er gjenoppstått fra de døde kun for å drepe.
Filmen var for tiden (1968) helt uhørt grotesk og voldelig, og ble av mange dømt umoralsk å i det hele tatt vise. Denne volden og reelle dommedags følelsen som henger over hele filmen, er fortsatt like mye til stede den dag i dag som den var da filmen kom ut. Ikke fordi spesialeffektene er så troverdige eller utrolig gode, det er nokså tydelig at filmen er fra 60-tallet, men fordi denne volden føles ekte på en måte få grøssere har klart å få til på samme måte. Uten Night of the Living Dead og Romeros oppfølger Dawn of the Dead ville vi kanskje aldri fått filmer, TV-serier og spill som Shaun of the Dead, The Walking Dead og The Last of Us. Dette er ene og alene god nok grunn til å se filmen, men heldigvis er Night of the Living Dead også en utrolig bra og fortsatt.
Skrevet av Peder Erdal
8. Silence of the Lambs (1991), av Jonathan Demme
I Jonathan Demme sitt mesterverk fra 1991 møter vi for første gang på skjermen; Hannibal Lecter (Anthony Hopkins). Filmen følger Clarice Starling (Jodie Foster), en hardtjobbende student ved FBIs akademi. Hun får i oppdrag å intervjue Hannibal Lecter som brukte å være en psykiater, men som også er en voldelig psykopat, fengslet for flere tilfeller av drap og kannibalisme. Gjennom filmen får vi høre om alle de grufulle skrekkhistoriene om ting han har gjort. Det jeg synes er mest ukomfortabelt med denne filmen er å se hvor rolig og kontrollert Hopkins spiller Lecter, imens man hører om all skrekk og gruen han er i stand til å gjøre. Nattsvermeren blir ofte husket for én ting; De intense scenene mellom Lecter og Clarice. Clarice blir advart om at Lecter fikk en annen innsatt til å ta sitt eget liv, kun ved å snakke til han, noe som gjør scenene enda mer intens. Filmen er også et godt kasusstudie på hvordan bruk av offscreen lyd lager en illusjon av et større rom enn vi kan se.
Ja, aliens og spøkelser er skumle, men hva er skumlere enn en ekte psykopat som i likhet med en kameleon blender seg inn blant vanlige mennesker, i stand til å gjøre det verste uten noen form for samvittighet? «I’m having an old friend for dinner» må jo være et av de mest ikoniske sitatene gjennom filmhistorien.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
7. Suspiria (2018), av Luca Guadagnino
Når Luca Guadagnino kunngjorde at han skulle følge opp hans største suksess, Call Me by Your Name, med en nyinnspilling av Suspiria var det trolig mange som så på nyhetene med skepsis. Filmskaperen var kjent for å lage romantiske filmer, så et hopp til grøssersjangeren virket fremmedgjørendes. Men helt siden han var elleve år gammel har den italienske regissøren drømt om å lage akkurat denne filmen.
Suspiria 2018 er en to og en halv time lang film, som krever seerens oppmerksomhet fra første minutt. Filmen er bygget rundt et mysteriøst tysk danseselskap. Filmen følger en ung danserinne Susie (Dakota Johnson – Fifty Shades of Grey, A Bigger Splash), instruktøren madame Blanc (Tilda Swinton – Doctor Strange, Snowpiercer), og psykologen Dr. Klemperer, som også er spilt av Tilda Swinton. Den 59 år gamle britiske skuespillerinnen gjør en utmerket jobb, spesielt som Dr. Klemperer, en gammel mann som sørger over hans forsvunnede kone.
Musikk, dans og drama er linjen man ville søkt for å komme inn på madame Blanc sin skole for kvinnelige dansere. Musikken er det sterkeste aspektet ved filmen. Thom Yorke fra Radiohead har komponert et fantastisk soundtrack, med melodier som støtter filmens hjemsøkende atmosfære. Dans er også et av filmens sterkeste aspekter. Komposisjonene til madame Blanc varierer fra vakre til fryktinngytende, og dans blir dermed brukt til å skape en helt unik form for ukomfortabel spenning.
Skrevet av Martin Skage
6. Alien (1979), av Ridley Scott
Ridley Scott sin andre spelefilm kan utan mykje diskusjon stemplast som ein av dei største skrekkfilmane gjennom tidene. Med fantastisk kinematografi er dette ein visuelt storslagen film som verkeleg imponerer, og samtidig gjer ein effektiv jobb når det kjem til å sende frysningar nedover ryggen.
Mannskapet på romskipet Nostromo blir vekka frå hypersøvn då det har blitt plukka opp eit nødsignal frå ein planet i nærleiken. Under obligasjon til å hjelpe landar dei på den framande kloden der tre av mannskapet går ut for å finne kjelda til signalet. Då ein på ekspedisjonen vert angripen av ei ukjend livsform, startar det som skal bli ei vanskeleg reise tilbake til jorda. Vi følgjer den beinharde Ripley (Sigourney Weaver) og resten av mannskapet gjennom dei klaustrofobiske gangane inne på Nostromo, der eit av dei mest ikoniske monstera som nokon sinne har blitt satt til skjerm jaktar på dei.
Med meisterleg regi og skodespel frå alle involvert er Alien ein film ein er nøydt til å få med seg i løpet av livet. Med ein atmosfære svært få filmar har klart å nærme seg blir du gripen heilt frå første stund, og heldt fast fram til siste slutt.
Skrevet av Nathaniel Gjerde Hovland
5. Hereditary (2018), av Ari Aster
Ser man ofte på skrekkfilm er det lett å gå lei de forutsigbare knepene med gradvis stigende musikk til en såkalt «Jump-scare». «Don’t blow your load too early» sier man gjerne i denne sammenhengen. Mange skrekkfilmer ønsker nemlig å skremme deg tidlig fordi de ikke stoler på et tålmodig publikum, og konsekvensene er at man ofte blir nummen og gjenkjenner alle knep før klimakset rekker å imponere deg. Ari Asters grøsserdebut Hereditary derimot tar seg tid til å bygge seg opp på en subtil og urovekkende måte. Du vet aldri helt hvilken retning filmen går i og før du vet ord av det befinner du deg i en av de mest rystende og emosjonelt drivende moderne grøssere.
Beskrevet som «The Exorcist for en ny generasjon», Hereditary skygger ikke vekk fra å bruke relaterende elementer fra skole og familie som et kreativt grøsserelement. Det mest psykologisk skremmende er ofte ting vi kan forestille oss i virkeligheten, i alle fall følelser vi kan gjenkjenne. Og selv om filmen har mange overnaturlige elementer, føler vi oss likevel plassert i en realistisk setting takket være iskald presisjon i kamera-arbeid og lyssetting, for ikke å nevne fenomenalt skuespill fra Toni Collette.
Noe av det beste med filmen er at den først og fremst er en fortelling om en familie som oppløses. Selvsagt er det en skrekkfilm, men grøsserelementene blir brukt effektivt for å fremheve temaene, i motsetning til mange andre filmer som bare er lagd med hensikt for å skremme for en enkel «money-grab». Hereditary er det jeg leter etter i skrekkfilmer. Filmer som har evnen til å få deg til å føle angst og fortvilelse og et par kilo tyngre. Hvis du liker de enkle popcorn-grøsserne du ser med vennegjengen og litt promille, så er ikke dette filmen for deg. Ønsker du derimot en minneverdig psykologisk opplevelse så har du truffet blinken.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
4. Halloween (1978), av John Carpenter
John Carpenter’s banebrytende slasher Halloween kom på storskjermen i 1978, og ble en enorm kassasuksesss, hvor den tjente nærmere $50 millioner med et budsjett på knappe $300 000. Det Carpenter og teamet hans neppe hadde sett for seg var at de med den lille filmen sin kom til å forandre hele det filmatiske skrekkteppet, da det følgende tiåret, 80-tallet, ernærte seg nærmest kun av slashere i samme ånd som Halloween.
En pasient rømmer fra et mentalt sykehus og slår seg til rette i nabolaget han tidligere hadde bodd i, i søvnige Haddonfield. Pasienten heter Michael Myers og er notorisk i byen for å ha drept søsteren sin da han var et barn. Dessverre for Laurie Strode (Jamie Lee-Curtis) og vennene hennes er det samme nabolag som de bor i, og bare Dr. Loomis (Donald Pleasence) vet hvordan han skal stoppes da Myers begynner på en drapsrekke.
Musikken er ikonisk. Filmplakaten er ikonisk. Vår maskerte morder er ikonisk. Jamie Lee Curtis ble et velkjent navn i ettertid og John Carpenter skulle vise seg å være kanskje tidenes beste skrekkfilmregissør. Halloween er et must-see.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
3. It Follows (2014), av David Robert Mitchell
For studenter i Trondheim er redselen for å pådra seg en kjønnssykdom stor og utbredt. Etter å ha sett It Follows blir redselen plutselig enda større etter et par fuktige kvelder i byen.
Jay faller for feil fyr, og ender opp med å overta en overnaturlig skapning som blir videreført gjennom en rekke av seksuelle partnere. Skapningen, som verken er rask eller tilsynelatende skummel, går til alle tider direkte mot offeret den er ute etter, og er usynlig for andre enn den smittede selv. Følelsen av å aldri være trygg, og at hvem som helst kan være ute etter å ta deg, er nok til å gi de fleste gåsehud. Ikke minst fordi ingen kommer til å tro deg.
Skrekkfilmer og sex har et turbulent forhold, og It Follows er intet unntak. Den kritikerroste filmen tar oss med inn i en boble av angst og spenning, og den nervøse frykten forfølger oss lenge etter at filmen er ferdig. Om du allerede hadde et turbulent forhold til å gå hjem alene på kveldstid, blir paranoiaen forsterket etter møtet med de usynlige monstrene på skjermen.
Om du ønsker et lite grøss som kan forfølge deg gjennom det snikende høstmørket, da er It Follows filmen for anledningen.
Skrevet av Kristin Rydland
2. The Thing (1982), av John Carpenter
«Det er ikkje ei bikkje, det er en slags TING!» roper en sint og kald nordmann til den vettskremte gjengen av nordamerikanere. Slik starter skrekkeventyret på Antarktis.
80-tallets sjef og mester, selveste John Carpenter (Halloween) er geniet bak The Thing (1982), én av verdens beste skrekkfilmopplevelser, ifølge undertegnede. Med seg på laget har Carpenter den utrolige filmkomponisten Ennio Morricone for å sette en endeløs, kald og ensom stemning rundt den håpløse situasjonen som omfavner våre karakterer.
Vi slenges rett inn i handlingen, nærmere bestemt en helikopterjakt etter en sledehund som løper fra Antarktis sine store, livløse vidder og mot forskningsbasen til våre nordamerikanere. Samtidig som dette skjer blir vi også introdusert kvikt og økonomisk til vår hovedkarakter, MacReady, en skikkelig amerikansk vintercowboy spilt av Carpenters yndlingskar, Kurt Russell. Under hele anslaget til filmen dundrer en treg og uhyggelig musikklinje av Morricone. Ett nådeløst, skarpt og skjærende dunk som tregt utvikler seg stadig nærmere og sterkere, som ett skremt hjertebank.
MacReady og kollegaene er så genuine i sin framstilling som en gjeng med håndplukkede forskere og arbeidere, at brakkestemningen er til å ta å føle på. Settene og rommene gir en troverdig følelse av ett innlevd miljø. Kamerakjøringene gjennom gangene og korridorene, som er et grep som følger hele filmen, skjuler ingenting og gir derfor en romforståelse som er med på å bygge en genuin filmverden som vi tror på.
Alt dette er en flott og uggen opplevelse på skjermen og jeg må bare ta meg i at jeg har en forkjærlighet for bruken av vinterkulde og isolasjon som virkemiddel i skrekkfilmer. Det som likevel sender filmen til skyhøyder er premisset rundt vårt monster, ett uforklarlig vesen som formskifter seg selv til utseende til sine ofre. Fra hund til menneske. Ingen er trygg, og du kan ikke stole på noen! Denne tingen blir brakt til live av utrolige praktiske spesialeffekter, noe som virkelig kjennetegner tiåret filmen gjorde sin debut under. Dette er hvordan helvette ville sett ut om det frøys over, det er fortsatt helvette.
Skrevet av Marius Mellem
1. Ondskapens Hotell (1980), av Stanley Kubrick
Da The Shining kom ut i 1980 fikk den ganske lunkne anmeldelser. Anmelderne kritiserte det som i ettertid har blitt pekt på som filmens største styrker: uvanlig og uvant filmteknikk, saktegående handling og psykisk utmattende drama. Kubrick ble beskyldt for å ha gått for langt vekk fra Stephen Kings originale verk, noe King selv var enig i, men filmen har likevel forblitt en av verdens desidert beste og mest kjente skrekkfilmer. Og med god grunn.
Nå, om du ser etter en film med stygge monstre, demoner eller visuell vold, så er nok ikke The Shining filmen for deg. Du vil ikke skvette ut av sofaen, men filmens største styrke er den vedvarende følelsen av ubehag. Det er som om noe skjuler seg i veggene på Overlook Hotel, og du forventer til enhver tid at noe skal komme krypende ut av skyggene. Kubrick fanger følelsen av fullstendig maktesløshet ved å stenge karakterene (og seeren) inne på et hotell hvor ting ikke er som de skal. Er det spøkelser eller er det brakkesyke?
I 1980 var The Shining en uvant vri på skrekkfilm, men det er nettopp derfor den passer perfekt til en sen, kald høstkveld; den er ikke som andre skrekkfilmer, hverken da eller nå. Den har rett og slett alt: ekstremt gode skuespillere, et manus som den dag i dag siteres i endeløst mange serier og filmer, en heis full av blod, skumle tvillinger og den ekle følelsen av at noe er alvorlig galt.
Skrevet av Ylva Jonsdatter Haagesen-Løkke
