Filmselskapet A24 har siden 2012 produsert og distribuert uavhengige filmer, og i den siste tiden har populariteten deres økt og det er det god grunn til. Fellesnevneren for filmene er at alle har en enestående fortelling og et helt unikt uttrykk. Selskapet har også et bredt sjangerspekter og vidt forskjellige filmperler, men likevel kan vi stolt presentere redaksjonens egen rangering av filmene per oktober 2023.
10. The Lobster (2015) Regi av Yorgos Lanthimos
Finn deg en partner, hvis ikke blir du forvandlet til et dyr!
I et samfunn hvor det er ulovlig for voksne å være singel, blir en nyskilt mann sendt til et hotell for single hvor han har 45 dager på å finne seg en ny partner før han blir omgjort til et dyr av sitt eget valg.
Yorgos Lanthimos er på sitt beste når han ikke tar samfunnskritikken for seriøst. The Lobster, så vel som The Favourite, er hans sterkeste filmer mye fordi Lanthimos’ deadpan-stil ofte blir kjedelig uten hans særpreget absurde, tørre humor, noe de begge er proppfulle av. Den første halvdelen av filmen byr på en rekke hysterisk morsomme øyeblikk, hvor humoren ofte kommer fra måten replikkene leveres på, og ved karakterenes økende desperasjon idet den gjenværende tiden deres minsker.
I den andre halvdelen letter filmen på det dystopiske sløret. Det avsløres en komplisert, men varm kjærlighetshistorie, og filmens budskap slås effektivt gjennom. The Lobster er en hyllest til kjærligheten, samtidig som den setter spørsmål ved kraften den innebærer.
Lanthimos vender etter hvert forstørrelsesglasset mot publikum, og spør oss om vi er romantikere eller kynikere: hvor langt er vi villige til å gå for kjærligheten?
9. The Florida Project (2017) Regi av Sean Baker
“The Florida Project” følger en 6-åring og hennes rampete venner under en sommerferie. De bor på et motell i Florida i nærheten av Disney World. I deres barnslige sans for eventyr og vidunder lever de det de synes er et flott liv, mens de voksne rundt dem egentlig sliter.
Filmen gir oss et voksent perspektiv på den deilige ignoransen man opplever som barn. Alt man finner tid til, hvor gøy man kan ha det, hvor spennende det er å utforske alt, uten å vite hva våre foreldre må gå gjennom for å gi oss det livet. Den 6-år gamle Moonee, som styrer filmen, tilbringer tid med både vennene sine og moren sin, Halley. Fra vårt perspektiv ser vi på Halley som en tragisk rollefigur som tjener penger til seg og datteren på ikke de mest konvensjonelle måter. Moonee forstår seg aldri helt på situasjonene de befinner seg i, men vi som tilskuere gjør det.
Willem Dafoe sin karakter “Bobby” tar vare på motellet, og passer ofte på barna mer enn selve foreldrene gjør. Han blir på en måte representativ av oss som tilskuere, som følger med på situasjonen her med forståelse. Til en viss grad, gjennom søte og snodige scener, ender vi nesten opp med å heie på Bobby. Et håp om at han kan fikse alt, som han fysisk fikser ting på motellet.
The Florida Project er en intim, realistisk, slice-of-life film fortalt med vakre visuelle elementer som sterke farger, ekstremt nyansert og ordentlig skuespill, og en fortelling som kommer til å overraske deg med sterke følelser mot slutten.
8. The Witch (2015) Regi av Robert Eggers
Robbert Eggers har i de siste årene bevist seg selv som en av våre beste moderne regissører med filmer som The Lighthouse(2019) og The Northman(2022), men han startet tilbake i 2015 med debutfilmen sin The Witch, en film som utforsker en klassisk engelsk folklore fortelling med flott kinematografi, for det meste høyt nivå skuespill og et lyddesign som understreker en hver scene på vakkert vis.
Filmen følger en kristen familie som blir kastet ut av plantasjen din lever på grunnet ulikheter i trosperspektiv, de forlater plantasjen og bosetter seg i en klarning ved en skog. Når det begynner å skje mer og mer forferdelige ting med familien ser vi de falle sakte men sikkert inn i fristelse og synd før de snur anklagene mot hverandre.
The Witch er en film som klarer å sammenslå musikk, skuespill, regi og kinematografi i en flott pakke som etterlater deg nærmest målløs. Robert Eggers startet bra og har ikke sakket ned enda og jeg gleder meg veldig til å se han takle Nosferatu i 2024.
7. Everything everywhere all at once (2022) Regi av Daniel Scheinert og Daniel Kwan
I et filmlandskap der det bare blir melket ut flere og flere multivers filmer, er det få som har klart å skille seg så mye ut som “Everything Everywhere All at Once”.
Det er klart en av A24 sine mest ville filmer, med høyt kreativt multivers, but plug slåsskamper, og bokstavelige pølsefingre. Og selv om filmens galskap er utrolig underholdende og gøyalt, er det dens dypt personlige og rørende kjerne som gjør filmen så god og anerkjent. Men en utfordrende mor-datter dynamikk som holdes i fokus gjennom hele filmen, og er enkelt å engasjere seg i, selv gjennom så mange tullete lag. Og forteller en brutal, men genuin immigrasjonsfortelling, og vanskeligheter migranter har, og de generasjonelle pressene, ikke bare immigranter, men alle kan føle på.
Michelle Yeoh er fabelaktig i spissen, og Jamie Lee Curtis har aldri vært mer underholdende, men det er utvilsomt Ke Huy Quan som stjeler showet. I tidenes comeback kommer Quan tilbake med et smell etter å ikke ha vært i rampelyset siden han var en unge på 80-tallet, og ender opp med å være den beste karakteren, som både den snille faren, ingen setter pris på, som var virkelig hjerteskjærende til tider.
Og dette er ikke en film det multiverset er der bare for spektakkel, men gjør historien rikere, og gir et fascinerende innblikk i karakterene, og hvordan ens liv kunne vært drastisk annerledes hvis man gjorde et annet valg. Men det er ingen tvil om at måten de bruker multiverset på er bare skikkelig moro også. Og for å være over 2 timer så flyr den forbi, siden filmens regi er så raskt og presist.
Så selv gjennom alle fargene og kaoset, er det en dypt rørende og fin fortelling om generasjons press og familieutfordringer, og bruker multiverset på en svært intuitiv måte.
av Johan Hernes
6. Good time (2017) Regi av John Safdie og Benny Safdie
Et mislykket forsøk på å rane en bank fører til at Connie Nikas (Robert Pattinson) legger ut på en reise gjennom det nattlige New York for å frigjøre sin bror Nick (Benny Safdie) fra fengsel. Det medfører absurde møter med fremmede, kriminelle aktiviteter og en uknuselig vilje til å komme tilbake til broren sin.
I likhet med Safdie-brødrenes siste film Uncut Gems(2019), er Good Time veldig hektisk og kaotisk – noe som forsterkes av en ofte håndholdt kameraføring med mange nærbilder. Som hovedpersonene er kameraet alltid i bevegelse og komplementerer dermed brødrenes flukt og senere Connies forsøk å frigjøre Nick. Den konstante spenningen og kaoset karakterene befinner seg i, gjør at jeg som tilskuer alltid er opptatt av det som skjer på skjermen. Det fins ingen kjedelige scener og man venter alltid på neste vridning i handlingen. Da jeg så denne filmen satt jeg ytterst på setet mitt hele tiden, noe som ikke skjer så ofte.
MEN filmen briljerer ikke bare med sin historie: Fargene, særlig i nattsekvensene, skiller seg ut og kontrasterer de ellers grå og grove bildene i dagslyset. Robert Pattinson legger sin Twilight– identitet bak seg og klarer å fremstille en ambivalent karakter som er sjarmerende, men også kriminell og gjenstridig. Og Safdie-brødrenes regi lar ingen tvile på at de er en av de nye stjernene i independent-kino for tiden.
Grandiose farger, en hektisk, men imponerende stil og fantastisk skuespill gjør Good Time til en absolutt must-see i A24 sin katalog og jeg lover at du vil ha en god tid med den.
Av Fynn Hofmann
5. Lady bird (2017) Regi av Greta Gerwig
A24 har vært flinke til å løfte frem skjulte talenter siden 2012, og en regissør som absolutt har utmerket seg i det siste er Greta Gerwig. “Lady Bird” er hennes store gjennombrudd og en utrolig imponerende film på mange måter.
Christine ‘Lady Bird’ McPherson (Soairse Ronan) går sitt siste år på «high school» og drømmer om å reise til store New York for å gå på skole. Hun drømmer om et sted å få være seg selv akkurat som hun er, men kanskje hun ikke har blitt seg selv helt enda. Det er flere hindringer som kan virke for store til å overkomme, som motstand fra moren sin, å være kjæreste med forrædere og å navigere vennskap med de populære.
Det som skiller Lady Bird fra de fleste “coming of age”-filmer er dens utrolig nære vinkling. Dialogen er som hentet rett ut av den såreste tenåringstiden med nostalgiske og melankolske omgivelser som tapet. Gerwig skaper en universal opplevelse som de fleste kan kjenne seg igjen i, og alle fasetter ved karakterene kjennes nøye undersøkt og utforsket. Soairse Ronan gjør en av tidenes mest ekte frontfigurer levende og det er vanskelig å ikke ty til lommetørkleet i ny og ne.
Lady Bird er en film for de som kan assossiere seg med tenåringer på randen av seg selv og som bare ønsker å sette sitt spor på den store verden der ute. Greta Gerwig og A24 lagde sammen en fortryllende vakker forening av identitet, feminitet og perspektiv som kommer til å henge igjen i denne generasjonen, og sannsynligvis også de neste.
4. Midsommar (2019) Regi av Ari Aster
Etter at søsteren dreper foreldrene og seg selv, blir Dani (Florence Pugh) med kjæresten til Sverige sammen med kompisgjengen. Der besøker de familien til en av kompisene som har vokst opp i en sekt og hvor de nå skal feire den svenske høytiden midsommar, men alt er ikke så idyllisk som de skal ha det til.
Som tittelen sier, handler filmen om midsommar og mye av handlingen er inspirert av nordiske tradisjoner og kultur. Det er ættestup, runer, mai-stang og blomsterplukking. Ting som vi gjerne gjør den dag i dag, for å feire midsommar, eller Sankthans på norsk, og andre ting som vi har lært om i historiebøkene, og helst ikke vil skal bli tatt opp igjen som en del av feiringen.
Den amerikanske vennegjengen blir introdusert for midsommar tradisjonene opplever de ulike hendelser som setter de på kant med kulten, blant annet lønner seg å ikke tisse på gravstedet til forfedrene eller ta bilder av hellige bøker uten lov. For Dani blir opplevelsen annerledes, hvor hun opplever å nærmest bli en del av familien og kulten etter å ha vunnet konkurransen om å bli Mai-dronning. Danis kjæreste, Christian (Jack Reynor), blir også introdusert til kulten på en kjærlig måte, men dette fører til konflikter i forholdet med Dani.
Filmens handling foregår for det meste i dagslys som også er med på å spille opp om er det virkelig skummelt eller er dette bare en koselig tradisjonell feiring? Men om man følge nøye med kan man se symboler og mystiske avbildninger gjemt i bakgrunnen. Det er noe av virkemidlene regissør Ari Aster bruker for å skape skrekk blant seerne. Man vet ikke helt hva det er man ser på, men man sitter med en litt uggen følelse i kroppen av at det er noe som ikke stemmer.
Det er sjeldent man ser en skrekkfilm som er basert på nordiske tradisjoner og som ikke omhandler vikinger. I kombinasjon med dette og Ari Asters egenskap om å legge inn skjulte elementer i bakgrunnen, viser filmen en originalitet med både historien, virkemidler og produksjonen av filmen.
Uansett hvor mange ganger man ser det, dukker det stadig opp nye elementer man ikke får har fått med seg.
av Mali Øverbø
3. Aftersun (2022) Regi av Charlotte Wells
“Aftersun” er en samtidig koselig og hjerteskjærende film om en far og datters tur til Tyrkia. Skotske Sophie (Frankie Corio) og faren hennes Calum (Paul Mescal) drar på sommerferie etter at Calum og Sophies mor har gjort det slutt. De bader, spiller spill og utforsker stedet de bor. Sophie møter noen ungdommer på hotellet, og en gutt på sin egen alder som hun henger med et par ganger i løpet av filmen. Filmen bytter mellom å vise oss videoopptak som Sophie tok på turen – som hun i voksen alder ser gjennom – og “normal” filming.
På den ene siden er dette en hyggelig fortelling om en fin ferietur mellom en far og datter som kommer godt overens. Men det er flere lag i historien. Vi forstår fort at noe er galt med Calum – både økonomisk og mentalt. Dette er selvføglelig ting han forsøker å skjule fra Sophie – det er ting man kanskje ikke legger merke til som elleveåring. Dette er Frankie Corios første film, og hun sender meg tilbake til da jeg selv var elleve år, og alt det kleine og vakre som kommer med det. På en måte føles det ikke ut som hun spilte en karakter – og det mener jeg på den beste måten. For ikke å snakke om Paul Mescal, som for lengst har vist seg å være en dyktig skuespiller – det blir bare mer tydelig i denne filmen.
Filmens skiftende visuelle elementer og fantastiske opptredener fra Corio og Mescal gjør “Aftersun” til en oppslukende og dypt rørende film som satt igjen hos meg lenge. Det er den typen film som er vanskelig å snakke om rett etter man har sett den – og det er en film alle bør se.
2. The Lighthouse (2019) Regi av Robert Eggers
«The Lighthouse» fra 2019 er regissert av den nå legendariske Robert Eggers, og den kan best forklares som en psykologisk thriller satt på en liten øy ute på havet. Her møter vi de to hovedkarakterene våres (spilt av William Dafoe og Robert Pattinson) og utforsker deres utvikling av å leve sammen på denne øyen.
Det å beskrive «The Lighthouse», blir det samme som å forklare farger til en person som aldri har sett det før. Noe som er ironisk nok, siden hele filmen er i svart-hvitt. Robert Eggers sin fantastiske regi og visuelle stil er det som presser denne filmen til det nivået det når. Men samtidig så står kanskje historien mer sentralt i å selge denne filmen. Filmen er inspirert av Edgar Allen Poe sin ufullførte kort-historie av samme navn, og filmen er også skrevet av Robert Eggers og hans bror Max Eggers. En merker tydelig preget av Edgar Allen Poe sin ide i løpet av filmens løp, men samtidig med deilige små hint av H.P. Lovecraft sine verk samles denne filmen til en herlig og sinnssyk opplevelse.
William Dafoe og Robert Pattinson spiller kanskje sine livs roller i denne filmen. Dermed er det å se på disse to spille med og mot hverandre i løpet av filmen en fryd for alle og enhver. Det klaustrofobiske og overtroiske landskapet av øyen de befinner seg på, samtidig som mysteriet med selve «Lighthouse´et» presser det psykologiske elementet i denne filmen til en grad jeg aldri har opplevd maken til i noen annen film, noensinne.
Hvis du aldri har sett eller hørt om The Lighthouse så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å varmt anbefale denne filmen. Men hvis du har sett den, kan jeg like så godt anbefale å se den igjen. Likt med enhver god film så er det så mye detaljer og annet snadder lagt ut i filmens løp at dette er en film som må oppleves flere ganger! Robert Eggers har lagd en så kalt «instant classic» med denne filmen, og det merkes. Dette er en film for enhver filmelsker, uansett hvor rar eller spesiell den kan oppleves som!
av Truls Jensen
1. Moonlight (2016) Regi av Barry Jenkins
Filmen handler om Chiron, også kalt Little og Black, i tre ulike stadier av livet – barn, ungdom og ung voksen. Vi ser Chiron vokse opp i et vanskeligstilt nabolag i Miami, der dop florerer både i gatene og hjemme. Ting skal vise seg å bli tøffere for Chiron da han blir konfrontert med sin skeivhet, men han har noen støttespillere. Blant dem finner vi Juan, en søt skolekompis som vil bety mye for både Chiron, Little og Black.
På første plass finner vi ingen ringere enn Moonlight fra 2016. Moonlight fortjener absolutt denne plassen da det er en film som briljerer på alle filmatiske og tematiske vis – med subjektivt lys, et sterkt manus og en raffinert kinematografi. Dette er en fortelling så øm at man nesten går i oppløsning, prektig fortalt igjennom stilistiske trekk mange assosierer med A24 i dag.
Filmen var A24s første produksjon og man kan nok tro at det var en stor risiko å gi full kreativ kontroll til regissør Barry Jenkins, en filmskaper som på det tidspunktet kun hadde lagd en spillefilm nesten ti år tidligere. Men det ville vise seg at A24 kom til å vinne stort på denne satsningen, da Moonlight endte opp som et prakteksempel på hvordan man lager sosialrealisme anno 2010-tallet – og vant dermed hele tre Oscarstatuetter, blant annet for «Best Picture».
En av filmens sterke sider er en helt nydelig rollebesetning som alle spiller subtilt og intimt, noe man ikke skal undervurdere. Moonlight skinner på mange måter, og vi blir guidet igjennom lyset med et magisk soundtrack og score av Nicholas Britell. Det er ingen tvil om at dette er en film man vil føle på kroppen, så pass på å ha med lommetørkle!
av Aisha Denne
