Etter suksessen til “Kongens Nei” kan det virke som det hvert år blir skrapt etter nok en hendelse eller person fra krigen som kan bringes til kinosalene. Oslogjengens leder Gunnar Sønsteby, kodenavn Nr. 24, blir denne gangen satt i fokus – finnes det en sjanse for at filmskaperne ønsker å gi oss noe mer unikt med en egen stemme i mengden? Med kjente norske navn knyttet til populære actionfilmer som blant annet “Trolljegeren” og “Max Manus” bak kameraet kan forventningene fort skrus opp på tross av den tilsynelatende klisjéen.
Nr. 24 starter med en introduksjon av motstandsbevegelsen i Oslo med søkelys på Gunnar Sønsteby – fortalt av en eldre Sønsteby i moderne tid, der han holder et foredrag for en skoleklasse om livet sitt under krigen. Mens vi blir kastet ut i flere og flere flashbacks, kan vi høre Sønsteby sin stemme fortelle en enkel historie om rett og galt. Tematikken blir mer omtåka etter hvert som både den eldre Gunnar blir utfordret av en av elevene, og vi får innblikk inn i mer fortrengte aspekter ved kampen.
Vi får se hvor brutale og grå avgjørelser kan være, uansett hvilken side man er på. Seerne får tillit nok som observatører, slik at et grådig overbruk av scener for å forhøye pulsen blir unngått. Intense hendelser blir holdt akkurat lenge nok uten at de dominerer. Heller gir de en bleik og nøktern følelse i det man reflekterer over at man på et personlig nivå ikke helt kan vinne i krig – en følelse som dessuten blir styrket av musikken som Kristoffer Lo har stelt istand for filmen.
Nyansene i tematikken som Nr. 24 forsøker å fremkalle blir fremhevet med at også nordmenn ble henrettet av motstandsbevegelsen. Her skuret det seg litt; I stedet for å holde fokus på kampen om frihet og menneskeverd, blir det til tider litt forvirret med et spørsmål om hvordan nordmenn kan være menneskehatere på lik linje med tyskerne, med Quisling og Marthinsen som eksempler. Det dukker opp et formål om å starte med et klart «godt og ondt» som etterhvert blir mindre tydelig.
De aller fleste vil derimot allerede ha et innblikk i at krig ikke er like svart-hvitt, og at nasjon i seg selv ikke forener sinn og tro. Å sette spørsmål rundt det å drepe nordmenn i kampen for Norge hadde vært interessant, men her blir det ikke utdypet noe utover at det i starten blir satt en iboende verdi i det å være norsk. En refleksjon om hvordan mindre bastante karakterer stiller seg på en av sidene blir det ikke gitt helt god nok tid til – men her redder filmen seg litt inn ved å gjøre det til dens emosjonelle knekkpunkt.
Det blir gjennomført et nokså nyansert narrativ om avgjørelsene man tar under krigstider, og påvirkningen av disse både før, imens og langt etter de er blitt utgjort. Handlingsfokuset holder seg balansert der ingen scener blir unødvendig dratt ut eller kortet ned på. Et flott tempo holder fokuset uansett type scene etter filmen har tatt seg litt tid, men man kan legge merke til en forholdsvis ustabil og usikker tone i starten. Det finnes preg av et «amerikanisert språk», med one-liners som oppleves som unaturlige på norsk, spesielt når man ellers blir dratt inn i filmen og dens tidsepoke. Dette er derimot en liten bulk i en opplevelse som ellers sluker deg mer og mer inn, og etter hvert setter i stand en god dynamikk av spenning, såre følelser og personlige moraler lagt på en nasjonalromantisk bakgrunn.
Som enda et innslag i det som begynner å bli en ganske lang rekke med norske krigsfilmer, setter Nr. 24 en fin men forsiktig start på det som kanskje vil kunne bli en litt annen vri på en årlig tradisjon innen norsk filmkultur.
"Nr. 24" regissert av John Andreas Andersen. Med: Sjur Vatne Brean, Erik Hivju, Lisa Loven Kongsli og Lars Berge. Spilletid: 1 time og 51 minutter. Land: Norge. Aldergrense: 12 år. På kino: 30. Oktober.
