Skrevet av: Martin T. Johannessen
Kommentar: Et rop om et samlingspunkt for filminteresserte i Trondheim.
«Eit cinematek viser filmar av kunstnarisk eller historisk interesse og andre filmar som ikkje kjem i ordinær filmdistribusjon. I praksis har cinemateka også fungert som ein slags filmskule, som har gjort det mogleg for kommande filmskaparar å sjå og gjennom det å lære om film.»
… skriver cinemateket.no på lite sprudlende vis om hva et cinematek er. Og ganske riktig, i teorien kunne den alternative kinosalen vært «ein slags skule», men hvem har lyst til å gå på en skole ingen andre går på?
Når du spaserer inn på en av Cinemateket Trondheim sine visninger føler du deg liten. Ikke nødvendigvis på grunn av filmen, men fordi du ofte er helt alene, bortgjemt i mørket – en freak uten vanlige interesser. Ved filmens slutt føler du deg enda mindre, tematikken var dyster denne gangen, du ser rundt deg, kanskje noen lurte seg inn etter filmens begynnelse? Men neida! Ingen å diskutere det uutholdelige ødipuskomplekset som filmen presenterte denne gangen heller.
Cinemateket Trondheim tilbyr pass (A-kort) til alle sine visninger ved Nova kino til den latterlige lave prisen 500 kroner per semester. Eventuelt kan du betale 50 kroner per visning. For medlemmer av linjeforeningen for filmvitenskap og film- og videproduksjon ved NTNU, Jump Cut, koster det 350 kroner for passet. Men hysj! I praksis kan du egentlig bare si at du er medlem av Jump Cut i kinoluka, så ordner det seg med rabatter for mennesker av kjøtt og blod også.
Kanskje i morgen (Mariken Halle 2012): vises på Cinemateket 9. mai.
I lederen til Cinemateket Trondheims programkatalog skriver daglig leder Svein Inge Sæther: «Cinemateket oppfordrer alle filminteresserte til å vise at kulturminister Hadia Tajik og statssekretær Mina Gerhardsen tar feil når de sier at film er best på iPhone, noe vi enkelt motbeviser ved å vise Lawrence of Arabia på 4k digital kinofilm på veldig stor lerret, og en rekke andre filmer som er laget for kinovisning.»
Formidling av penger til cinemateker i Norge har vært et problem i årrekker, og det ropes høyt på diverse internettfora hver gang det vurderes å kutte i ordningen. I utgangspunktet er jeg enig i kritikken til Sæther: Norge trenger arenaer for visning av gamle klassikere og alternativ film. Dessverre er kritikkene uten grobunn i virkeligheten, og når jeg i går satt sammen med én annen publikummer på Nova kino og så den svært absurde, men interessante filmen Chapiteau-Show, tenkte jeg: kanskje filminteresserte i Trondheim faktisk er mer hypp på se film på iPhone og dataskjermer?
Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (D.A. Pennebaker, 1973): vises på cinemateket 3. og 4. april.
Like etterpå tenkte jeg at det ville vært trist. Og jeg tenkte på samtaler jeg har hatt med filminteresserte i Trondheim om gamle dager, om heftige debatter, og om tider jeg selv aldri har opplevd. Om mennesker som gikk i flokk for å se film på Cinemateket Trondheim. Om kvelder ved Rosendal, der man drakk pils mens man så kinofilm.
Jeg tror at mørket i salen hadde en aura av lidenskap hengende over seg disse kveldene. I hvertfall kunne det virke sånn på engasjementet til menneskene som fortalte meg historiene. Nostalgikeren i meg drømmer om den tiden, om at cinemateket igjen kan blir en arena for filminteresserte i Trondheim. En møteplass, utgangspunktet for gode samtaler om film, nye bekjentskap – «ein slags skule» ingen har lyst til å skulke.
Hvor har det blitt av menneskene som sitter på NTNUs kontorer, ved Midtnorsk filmsenter, Trondheims ledende filmentusiaster, folk som har studert dette i årevis, som burde overøst den yngre garde med deres kunnskap? Hvor er studentene, folk som ønsker ønsker å livnære seg av film, som har alt å tjene på å se og diskutere det de elsker?
Jeg vet dere finnes der ute, men i kinomørket på Cinemateket Trondheim kan ingen høre meg skrike.
*denne saken har tidligere blitt publisert på www.kakaomusikk.no
