En storartet stilreise mot kollektivt galskap

The Fifth Season – Regi: Peter Brosens, Jessica Woodworth – BO Films Skrevet av: Edvard Holmen Minge Til venstre sitter en mann. Til høyre, på den andre siden av bordet står en hane. Kamera beveger seg sakte frem og tilbake mens denne mannen prøver å kommunisere med hanen. Sånn starter The Fifth Season. Etter dette skulle drøye 90 minutter med fascinerende film sanses i en halvfull sal 2 på Nova Kinosenter. Vi er i en mindre landsby i Belgia og det er vinter, men når bålet på seremonien som markerer vinterens slutt ikke vil ta fyr, forstår vi etter hvert at noe er galt. I etterkant viser det seg at biene ikke svermer og at kuene ikke gir melk – Naturen fungerer ikke som den skal. Med dette mysteriet i virke følger vi karakterene i tiden deretter. Vi ser karakterene i denne vanskelige situasjonen gradvis drifte over mot galskapen. The Fifth Season er ikke lik mange filmer du har sett før. Det er ikke mange tvister eller plutselige endringer, det er en rolig skildring som beveger seg i et sakte tempo. Det finnes ikke nye ressurser lenger i den lille landsbyen, og dette er problemene filmen arbeider med hele veien. Dette er en film sammensatt av lange innstillinger, med et tregt bevegende kamera, akkompagnert av et rolig og ustabilt pulserende lydspor. Vi får muligheten til å granske hvert eneste bilde nøye. Vi kan se at denne filmen har et stilfullt visuelt utseende – hver eneste innstilling har noe interessant ved seg. Grunnelementene mise-en-scene, kinematografi og lyd er nydelig utført i denne filmen. Personlig kan jeg ikke komme på mange filmer som er bedre utført eller mer interessant på det planet. Det er disse elementene, i tillegg til filmens fjollete kalkulerte banaliteter, som gjør den underholdende og hele tiden spennende å følge med på. I tillegg har filmen har lite dialog, og det passer veldig godt inn i filmens smygende gråtone. Bruken av lite dialog fremmer dessuten filmens utsøkte stil. Det er kanskje en vanskelig situasjon og sette seg inn i, men filmen forteller oss hvordan det kanskje kan gå om vår planets frodige fruktbarhet skulle minke eller forsvinne. Gjennom å skildre denne utenkelige situasjonen, så ser man fort hvordan man avhenger av naturen og ressursene der ute. Fortellermåten og formspråket er spesielt og annerledes enn det vi vanligvis betrakter som fiksjonsunderholdning, det er ikke dermed sikkert at det blir like godt likt hos alle og enhver. Uansett, så har The Fifth Season en sjokkerende slutt, som jeg vil si understreker poenger rundt et eventuelt budskap. Om filmen har et budskap, så har også jeg et budskap med denne teksten: Se The Fifth Season, det er en opplevelse om du liker den eller ei! Stilfull og sikker: The Fifth Season er god på flere plan – Topp underholdning, og nok av interessante elementer til at du kan tolke, undre og tenke deg til Belgia og tilbake. Du har fortsatt mulighet til å se den på Kosmorama! Lørdag: Klokken 13:30 Søndag: Klokken 09:00

Tanker om verdens ende

Expedition to the End of the World Regi – Daniel Dencik – Danmark
Skrevet av: Ingrid Holtar

Varm, viktig og vanskelig

Tall As the Baobab Tree – Regi: Jeremy Teicher Skrevet av: Edvard Holmen Minge Når man velger å se en film, uten noen forståelse eller antagelse i forhold til hvordan den vil se ut, kan ofte filmopplevelsen være av den mest interessante sorten. Dette var tilfelle da jeg valgte å se Tall As the Baobab Tree. Denne filmen er relativt enkel i sin konvensjonelle narrative fremdrift, men den er likefullt engasjerende. Filmen handler om søstrene Coumba og Sebo, som bor med familien sin i en landsby i Senegal, ikke så langt fra en større by. Der lever de et rolig og trygt liv. Dette skildres veldig godt via filmens lydspor, og spesielt lydsporets nesten romantiske harmoni med det lyse og varme landskapet. Filmens pene utseende er en styrke, og det er nettopp denne fornøyelige visuelle opplevelsen som innleder filmen og får meg interessert – jeg tenker: «Jeg vil ha mer av dette – Fortsett å gi meg visuelle attraksjoner». Men, som i de fleste andre filmer, så er det fremdrift i denne også. Det som hender viser oss veldig klart hvordan handlinger har sine konsekvenser. For når den eldste broren i familien brekker beinet, må muligens den yngste datteren giftes bort mot penger til å betale brorens medisinske utgifter. Skillet mellom landsbyen og byen og de kulturelle forskjellene mellom landsby og by gjør saken ytterligere komplisert. Til tross for at dette er en film med mye vanskelig og viktig tematikk (som tidlig arrangert ekteskap og utdanning i utviklings-land) så er det en lystig og glad film. Dette er for meg den viktigste delen ved filmen. Fordi den er en klar motpol til hvordan Afrika, og andre ikke-vestlige land, blir fremstilt i vestlige medier. Nyhetssendingene som kun skildrer krig og elendighet er på den ene siden, mens en film som Tall As the Baobab Tree er på den andre siden. Kanskje filmer som dette kan hjelpe oss å nyansere vårt noe grumsete syn på ikke-vestlige land? Det at de fleste skuespillerne spiller seg selv i denne filmen, som også er basert på sanne historier i livene til disse menneskene, gjør filmen litt unik. Regissør Jeremy Teicher var tilstede på visningen og han forklarte hvordan dette på mange måter var en blanding av fiksjon og dokumentar. Han nevnte også det at de aller fleste menneskene i filmen aldri hadde spilt i film før. Dette er en film som er attraktiv visuelt sett, og den besitter også viktige temaer på en engasjerende måte som bærer filmen frem. Et overraskende lite høydepunkt til nå i festivalen – En anbefaling fra min side!

Sko med lilla lisser

Den grønne sykkelen / Wadjda – regi: Haifaa Al-Mansour – Razor Film Produktion
Skrevet av Ingrid Holtar

«If you’re happy and you know it clap your fat!»

Paradis: Håp – Regi: Ulrich Seidl Skrevet av: Martin T. Johannessen Feite unger på en camp der de skal slankes: Deprimerende i seg selv. Paradis: Håp er tredje film i Ulrich Seidls Paradis-trilogi – en filmtrilogi som mest av alt virker å ha mistet troen på menneskeheten. Lange tagninger, totalbilder, noen vil kalle det europeisk. I likhet med Roy Anderson (Du Levande) virker regissør Seidl å ha forelsket seg i dypfokus-estetikken. Dette gjør at de virkelig ubehagelige situasjonene i filmen blir enda litt mer ubehagelige, og betrakteren tvinges gang på gang til å bevitne stillestående og nedverdigende enkeltskudd. Hva vi skal føle for karakterene er ofte usikkert, og en scene der en gammel lege snuser på ei ung bevisstløs jente tydeliggjør filmens ambivalente formspråk. Alt dette er greit. Det er nemlig nevnte som gjør Paradis: Håp til en interessant film. Sjelden føles handlingen forutsigbar og tilskueren må hele tiden jobbe med materialet filmen presenterer. Filmtittelen er nemlig et skalkeskjul, vi må dykke dypere, her finnes verken paradis eller håp. Dessverre er tematikken i Paradis: Håp litt lite hardtslående sammenlignet med førstefilm i trilogien, Paradis: Kjærlighet. Sistnevnte tar et samfunnsproblem på kornet, tematikken føles original, og portretteringen av sexglade turister i Gambia oppleves som mer aktuell enn portretteringen av unger på fatcamp i Tyskland. Begge filmer har komiske poenger ved seg, men komikken i Paradis: Håp føles likevel mer tilgjort og lettere å svelge. Det gjør rett og slett litt vondere når man ler av feite damer som utnytter svarte menn i Gambia, enn når man ler av feite unger som løper rundt i en gymsal. Og det er når det gjør vondt regissør Seidl viser seg fra sin beste side, når du ikke klarer annet enn å le fordi det du betrakter er så jævlig usmakelig. Paradis: Håp er en ubehagelig, men bra film. Dessverre føles aktualitetspoenget litt utdatert. Filmen kan sees på Kosmorama på følgende tidspunkter: ☆17.04.2013 – 17:00 ☆19.04.2013 – 21:00

Hypnotisk tidtrøyte

Trance – regi: Danny Boyle – 20th century fox Skrevet av: Martin T. Johannessen En gjeng banditter stjeler et maleri til flere millioner kroner. Problemet er at mannen som sniker maleriet ut av galleriet, Simon (James McAvoy), blir slått ned underveis, og da han våkner opp på sykehuset aner han ikke lenger hvor han gjorde av maleriet. Resten av bandittene er selvfølgelig forbanna, og etter å ha forsøkt seg på diverse voldelig metoder uten suksess, bestemmer de seg for å bestille en hypnosetime til Simon. Trance er en erketypisk «mind twister». Under hypnosetimen finner hypnotisør Elizabeth (Rosario Dawson) ut at Simon er svært mottakelig for hypnose, og mottakeligheten legger grunnlaget for regissør Boyles videre lek med både karakterenes og tilskuerens hjerne. Mens hypnotisøren Elizabeth forsøker å trenge ned i Simons hukommelse, forsøker vi i salen å forstå hvorfor Elizabeth i det hele tatt ønsker å trenge ned i den. Hun dukker opp fra intet, gråter i senga når hun søker opp navnet til Simon, og virker i det hele tatt overinteressert i å hjelpe nettopp han. Filmen fortsetter, trådene blir løsere og vi greier ikke å få grep om hva som egentlig skjer i handlingsuniverset. Så! Filmen nærmer seg slutten: gjennom lengre monologer forklares vi hva som har skjedd. Vi er ment å tenke «aaah, det var sånn det var ja!», men vi gjør ikke det, noe har gått galt underveis. Noe av problemet med Trance er at vi forklares for mye i slutten av filmen. I motsetning til filmer som Twelve Monkeys (Terry Gilliam) og Memento (Christopher Nolan) sitter man her igjen med en følelse av at regissør Boyle har undervurdert tilskueren. I likhet med Elizabeth får vi for mye informasjon (hypnotisøren kan tydeligvis finne fram til hva som helst mens Simon er i transe) , og oppgaven synes i det hele tatt for enkel. I motsetning til en film som Fight Club er i tillegg historien ganske intetsigende. Simon er egentlig en ganske kjedelig karakter, og konfliktene i filmen føles noe påtatt. Med tanke på hva regissør Boyle allerede har i bagasjen er Trance for hullete sokker å regne. Filmen kan sees på Kosmorama på følgende tidspunkter: ☆ 21.04.2013 – 21:00

Voldsomt og komplekst

Anna Karenina – Regi: Joe Wright – Universal Pictures

Vi befinner oss i St. Petersburg, i det russiske keiserdømmet en gang på slutten av 1800-tallet.

En samvittighetsreise

Med hevn på hjernen legger unggutten Siyar ut på en ferd, fra Kurdistan til Oslo, på jakt etter sin søster som har vanæret han og hele hans landsby.

Rundt 40 minutter ut i Før snøen faller tenker jeg: kanskje det var nødvendig å gjøre han så primitiv, slik at jeg kan like filmen bedre nå? Fram til nå har protagonisten Ziyar virket usympatisk og umulig å kjenne seg igjen i. Regissør Zaman har uttalt at spillefilmdebuten «ser æresdrap fra et annet perspektiv», og