Svenske mesterregissør Roy Andersson er tilbake, med en film som er like trist som den er morsom, og like tom som den er full av liv.
Filmen er i grunn strukturert som en nokså generisk og klisjéfylt actionfilm. Hvis du forestiller deg John Wick miste sønnen han ikke hadde istedenfor hunden sin eller Liam Neeson som en dame i Vietnam så er du godt på vei til å skjønne hvor dette bærer hen. Skurkene skal dø, rett skal være rett.
De Elendige er en relativt nøktern fortelling om urett, men det mangler dydbe både i rollefigurene og i miljøskildringene og får derfor heller aldri den slående effekten den burde hatt.
“Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of one Harley Quinn)” – Frigjøringskamp på villspor
Man kan nesten fristes til å tro at hele frigjøringstematikken ble inkludert kun fordi noen mente det var lurt, ikke fordi noen hadde et reelt ønske om å si noe.
Dessverre har ikke “Richard Says Goodbye” noe særlig å tilby annet enn en utforskende og noe karismatisk Johnny Depp i hovedrollen.
Rent underholdningsmessig leverer filmen egentlig som forventet. Planlegging og “hustling” raser av gårde i takt med musikken og de glitrende, utspekulerte kvinnene byr på nok av ville historier til å tilfredsstille krav om en engasjerende fortelling. [usr 3 size=20]
Temaer om seksualitet, mentale sykdommer, vold, makt og avhengighet koker bort i utallige scener av enten krangel eller seksuell nytelse. [usr=1,5 size=20]
Enten planen var et skremmende bilde av religion eller en tankevekkende utforskelse av indre krise så bommer i stor grad Disco.
[usr=2 size=20]
Barn er kanskje aller mest en film med forskjeller som sitt hovedfokus. Regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud har funnet et veldig godt utgangspunkt å lage film fra, men filmen mangler virkelig den fengslende effekten man ønsker.
[usr 2.5 size=15]
Filmen er en fin introduksjon for de mindre kultiverte av oss, men med en spilletid på nærmere to timer blir det hakket for mye.
[usr 2.5 size=15]