Er man av den eventyrlystne sorten og ønsker å oppleve rare ting på kveldstid i Berlin uten mulighet for verre resultat enn en kulturell form for hangover neste dag, så kan Forum Expanded programmet til Berlinalen anbefales. Her er ikke kuratorene forsiktige med hva som settes opp og mye av programmet virker uinteressert i å appellere til noen. En del av visningene kan til og med være skadelige ikke bare mentalt på grunn av forstyrrende materiale, men også fordi de kommer med en advarsel for epleptikere. Ultrasmal kunstfilm er veldig glad i frenetisk blinkende sekvenser som får deg til å svette i øyene.
På de to visningene jeg og min godtroende bror gikk på i Forum Expanded, begge på den nokså fasjonable Akademie der Künste, gikk en god del folk tidlig. Gjerne bare minutter etter at visningen hadde startet. Jeg forstår dem godt. Det er lov å la seg fortvile og irritere av en egyptisk kortfilm som bruker Super Mario som effektlyd og ikke klarer å dy seg i sin hyperaktive fargebruk (Expired av Islam Kamal). Min bror hadde selv en trang til å gå under filmen Mannerlaatta (Tectonic Plate), og hadde nok gjort det hadde ikke regissøren sittet på enden av samme raden. Jeg har for vane å aldri gå selv når jeg bare sitter og tenker på hvor hardt jeg skal trykke en halv stjerne på Letterboxd når filmen er ferdig. Under Mannerlaatta satt jeg ikke å tenkte på stjerner, jeg hadde mer enn nok hjernetrim i å prøve å skjønne hva i helvete jeg satt og så på. Temperaturen på salen virket å bekrefte at jeg ikke var den eneste som satt der som et spørsmålstegn.
Dette ble ganske åpenbart da prosjektoren til visningen plutselig fikk hikke, noe som førte til stopp i visningen. Spontan latter av de cirka 40 menneskene som valgte å bli igjen til dette øyeblikket kom da gjesteverten måtte forklare at dette ikke var en del av filmen og at de skulle prøve en annen kopi. Den funka som den skulle (etter sigende) og vi satt til filmens slutt og følte oss dumme, fascinerte og småirriterte av galskapen på lerretet.
Så hva er Mannerlaatta? Det er en 74 minutters film som ikke har blitt laget med et kamera. Som en ekstra utfordring har regissør Mika Taanila bestemt seg for å prøve å lage en narrativ fortelling ut av dette også om en karakter (usikkert om det er mann/kvinne/annet ettersom ingen kamera kan vise denne personen og vi heller ikke hører den) som opplever en slags eksistensiell krise på flyplasser den drar til. Vi leser hva personen tenker gjennom filmens mange digitale tekstsekvenser og klør oss litt i hodet av oversettelsen av den poetiske teksten fra finsk til engelsk. For alle andre sekvenser i filmen som tok enormt lang tid å lage har teamet som står bak filmen klippet og scannet flybiletter, flyinstrukser, reisesyketabletter og lignende og så overført kopiene til selve 35mm filmrullen. Diverse tabletter de hadde til rådighet ble knust opp og liksågodt blitt en ingrediens i overføringen til 35mm som gir filmen en særegen look.
Kanskje du trekker litt på skuldrene av det ganske så rare utgangspunktet, men for meg var det en ordentlig opplevelse av en film som jeg ikke kommer til å glemme med det første. Ja, filmen irriterer med sin manglende hjelpende hånd, men det fikk meg til å tenke på hva film er, og hva film gjør. Jøss, det er visst mulig å lage en film uten å vite hvordan et kamera fungerer en gang. Jøss, jeg fikk noe ut av en film jeg ikke skjønte bæret av før Q&A-en rett etterpå. Jøss, følelsen av å ikke skjønne noen ting på kino sammen med andre er undervurdert.
Dagens tips: se en rar kunstfilm neste gang du er på festival. Helst med en behjelpelig Q&A.
