Da cowboyen Brooder mister sin livs kjærlighet, og sheriffen mister sin nyeste fange samt sin nestleder til en mystisk stamme indianere kun kjent for deres gudløshet, grufulle drapsmetoder og kannibalisme i en mystisk bortførelse i den lille byen Bright Hope, følger våre fire hovedkarakterer (Arthur, en mann som, uansett hva, skal gjøre det han har bestemt seg for, med et helende brukket ben, sheriff Hunt, en no-bullshit kar med stor k, nest-nestlederen Chicory, en gammel mann som til tider er senil, og andre ganger en idiot med et stort, stort hjerte og Brooder. En mann som mener hans ord er lov, og skal alltid ha rett, noe han faktisk ofte har, til resten av gruppens misnøye) dem ut til hulen der de holder til, midt ute i den ville vesten.
Filmen er, først og fremst, grusom. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, nei, for all del! Filmen er kanskje ett hakk mer makaber enn visse kan tåle, men det viktige er at det er på ingen måte det eneste trikset det har i ermet. Filmen er åpenbart kompetent laget, med mange vakre bilder, og den er spesielt god på å blande det grufulle med vakre. Filmen maler et romantisk, dog bittert og uforsonlig bilde av livet i en småby midt i Amerikas cowboy-epoke. Og det er her jeg mener det er viktig å se grusomheten for hva det egentlig er. Det er en påminnelse om hvor forferdelig denne verden filmen tar plass i er. Den viser deg små soner av det komfortable, spesielt i starten, før den river det ned, til du sitter igjen med en atmosfære du helst vil komme deg ut av.
Skuespillerne var på topp i denne filmen, og karakterene føles ikke to-dimensjonale, noe som ofte har plaget meg i andre western-filmer, hvor hovedkarakteren spankulerer gjennom byen som guds gave til menneskeheten. Her, derimot, er karakterene langt fra uten feil. De har egenskaper som de bærer med seg hele veien, men mange av de ender fort opp med å ha nettopp disse egenskapene dra dem lengre ned i grøfta. Slike ting setter jeg fryktelig pris på. Men dette er selvfølgelig ikke en film hvor alt er helt jævlig heller. Karakterene går heller ikke bare rundt som karikaturer på depresjon. De har gode egenskaper også, som skinner gjennom der de virkelig trenger dem, takket være dette klarer filmen å holde motet ditt oppe, til tross for den konstante angsten filmen får deg til å føle.
Filmen er, dessverre, ikke perfekt. Plottet er enkelt, og hovedkarakterene kunne lett blitt byttet ut med noen totalt annerledes karer, og filmen ville spilt seg ut like bra, så lenge de nye karakterene er skrevet på en like bra måte. Det trenger, i utgangspunktet, bare å være en dude som har mista kjæresten sin, en sheriff, hans nest-nestleder, og en tilfeldig kar. Jeg er glad for at de karakterene vi møter i filmen er med, og filmen er definitivt bedre en den kunne vært uten dem, noe som trekker frem nettopp hvor svakt selve plottet er. Jeg liker historier som er drevet frem av sterke karakterer, men det er ikke til alles smak.
Så om du er en som liker et heavy plot, vil filmen kanskje skuffe. Det er en enkel “rescue-mission” type fortelling, men de sterke karakterene drar den opp nok til at jeg vil anbefale den til folk flest. Den vakre måten den er laget på, og den interessante måten den presenterer den fryktelige verden gjennom å vise den, i stedet for å fortelle deg om den, gir den automatisk en gullstjerne i min bok.
Bone Tomahawk - Regissert av S. Craig Zahler, skrevet av S. Craig Zahler med ; Kurt Russel, Patrick Wilson, Matthew Fox og Richard Jenkins. Spilletid 2 t 12m. Land: Storbrittania/USA. Premiere 4.11.16
