TIFF | Jump Cut

TIFF: «Evil Does Not Exist» – tålmodig og poetisk

I «Evil Does Not Exist» får vi et innblikk i en avsidesliggende landsby i Japan omringet av skog og fjell, og hvordan innbyggerne må stå opp mot et selskap som planlegger å lage en glamping plass i området.

TIFF: «Terrestrial Verses» – Et modig opprør

Iran er et totalitært diktatur, der innbyggerne må følge reglene og systemet nøye og presist. Det er fullt av sensur og gir lite til ingen form for selvuttrykk, men selv på grunn av alt det her var det en regissør duo som var modig nok til ytre seg om det og lage en film ut av det. Dette er selvfølgelig “Terrestrial Verses”. Dette er en mektig film, regissert av to ekstremt modige mennesker, Ali Asgari og Alireza Khatami. De hadde både en introduksjon og en Q&A etterpå der de nevnte hvordan de mistet passene sine og alt de eide i 8 måneder etter filmen kom ut, noe som bare er toppen av isberget til hvor strengt det er. Filmen er en antologi satt sammen av en rekke vignetter som skildrer ulike folk som alle opplever eller settes ut for i det iranske regime, og de dagligdagse utfordringene som oppstår. De fleste omhandlet enten noen som ble intervjuet, forhørt eller skulle ha hjelp med noe, der de på forskjellige måter viser landets latterlige strikte system. Vignettene blandet mellom å være humoristiske og seriøse. Noen av dem fremstilte latterlighetene av hendelsene på en så sterk måte at de ble satirisk, mens noen ble bare ubehagelige og triste i hvor troverdige de virket. Filmen tok for seg også hvordan religion var en stor del av problemet også, ikke at religion i seg selv er ille men hvordan det mishandles og brukes til å manipulere. For eksempel hvordan en ung jente mister all form for personlig uttrykk når hun går fra å danse i jeans og mikke mus genser til å bli påkledd tunge grå heldekkende kapper og plagg fordi hun skulle begynne på skole. Andre brukte makt og religion for å ydmyke, for eksempel med en man som må vise alle tatoveringene sine for å få førerkort, og en annen mann på et jobbintervju som blir tvunget til å vise hvordan mann vasker seg før en bønn til tross for at det ikke har noe med jobben og gjør. Den tekniske siden av det var svært imponerende. Ikke fordi det var spesielt fancy, men heller på hvor effektivt minimalistisk den var. Kombinasjonen med det stillestående kamera, de lange tagningene og de sterke skuespillerprestasjonene gjør publikum svære engasjert og man får en sterk medfølelse for karakterene. Dette er ikke den beste filmen jeg har sett på TIFF, men definitivt den viktigste. Siden dette er ikke bare en film som sier ting bare på måfå men tar regissørene og deres bekjente opplevelser, og bruker det til å direkte kritisere og gjøre narr av det Iransk regime. Terrestrial Verses er en modig og tankevekkende film. “Terrestrial Verses” regissert av Ali Asgari og Alireza Khatami. Med: Sadaf Asgari, Ardeshir Kazemi, Gohar Kheirandish. Spilletid: 1 time og 17 minutter. Land: Iran.

TIFF: «Humanist Vampire Seeking Consenting Suicidal Person” – tittelen sier nok.

Har du tenkt: «Hvordan ville en coming of age film vært hvis hovedpersonen var en vampyr”? Da er dette filmen for deg!

TIFF: «White Plastic Sky»- Rørende dystopi

Året er 2123, Budapest er en av de få byene på planeten etter jorda tørket opp. Befolkningen virker kanskje heldig siden de er noen av de få som faktisk klarte seg, men det er en hake til det, man får bare lov til å leve fram til man blir 50, etter det er kroppen din myndighetenes rettighet. White Plastic Sky var en fabelaktig film å sette i gang TIFF med. Konseptet var skremmende troverdig, der mennesker over 50 blir om til maten samfunnet spiser gjennom å bli transformert til trær ettersom de naturlige ressursene er borte. Det som gjør filmen så engasjerende er ikke bare den fascinerende dystopien, men den dypt menneskelige fortellingen den presenterer. Ideen om at man lever til man blir nøyaktig 50 er like befriende som det er skummelt. På en side kan man planlegge livet sitt og nyte tiden man har. På den andre siden vet man at for hver dag som går kommer nærmer man seg slutten uten å kunne gjøre noe med det. Og det er kanskje det som er skumlest, manglene på eget valg, det er ikke frivillig, men påtvunget. Men er lysten på å leve i en verden med lite resurser egoistisk eller bare en grunnleggende rett vi har som mennesker? Uansett hva man selv tenker er en ting sikkert, det er ikke lett å akseptere det. Måten filmen tar om relevante samfunns problemer som aktiv dødshjelp, og hvem som skal få bestemme over hva man gjør med sitt eget liv gjøres på fantastisk vis og det males et nyansert bilde av diskusjonen. Den tar for seg sorg og hvor vanskelig det er å fortsette, samt viktigheten av å nyte livet mens man har det på en rørende måte. Animasjonen var ekstremt unik og oppfinnsom der den blandet hånd tegning og dataanimasjon utrolig godt. Måten mesteparten av verdenen var 3D mens karakterene 2D og tegnet skapte en veldig kul kontrast. Karakterenes bevegelser var veldig troverdige og realistiske, selv om de bare var tegnet. Lyd-designet var også svært minneverdig med intense og mektige melodier. I tillegg til effektive kontraster mellom stillhet og bråk. Denne er definitivt verdt å sjekke ut hvis man får tak i den. Ikke bare skaper den en interessant og skummel fremtid, men den presenterte også fascinerende og rørende temaer rundt sorg, kjærlighet og livet selv. “White Plastic City” regissert av Sarolta Szabó og Tibor Bánóczki. Med: Tamás Keresztes, Szófia Szamosi og Géza D. Hegedüs. Spilletid: 1 time og 50 minutter. Land: Ungarn.

TIFF: «Dream Scenario» – Freddy Krueger, men det er Nic Cage

Norske Kristoffer Borgli er tilbake etter debut-hitten «Syk Pike» med «Dream Scenario». I fronten har vi ingen andre enn Nicolas Cage som spiller Paul Matthews – en tilsynelatende normal mann som plutselig dukker opp i drømmene til både kjente og ukjente.