The Act of Killing – Regi: Joshua Oppenheimer, Christine Cynn & Anonym – Final Cut for Real – 2 t. 39 min.
På 1960-tallet ble over én million kommunister myrdet i Indonesia. I The Act of Killing følger vi noen av lederne av Indonesias dødsskvadroner som i dag dyrkes som helter i hjemlandet. De blir bedt om å gjenskape handlingene gjennom fiksjonsfilm.
Opprenskningen av mistenkte kommunister i Indonesia i 1965 og 1966 er bakgrunnen til filmen. I løpet av to år klarte dødsskvadroner å kidnappet, torturere og drepe en million mennesker med myndighetenes velsignelse. Anwar Congo var en av dem som deltok i slaktingen. Selv skryter han over å ha drept over 1000 mennesker.
Joshua Oppenheimer har fått med seg flere av drapsmennene, med hovedfokuset på Anwar Congo, i den tro om at de skal lage en fiksjonsfilm om drapene på 1960-tallet. De skal gjenskape flere av drapene i forskjellige Hollywood-inspirerte iscenesettelser. Denne fremstillingen av mordene er surrealistiske. De viser hvordan drapsmennene har et romantisk heltebilde av hva som skjedde. Dette forsterkes av hvordan menneskene rundt dem behandler dem som stjerner.
Å se The Act of Killing er en utfordring. Menneskene i filmen har en vrengt moral, hvor de skryter over å voldta, drepe og torturere. De har et så intenst hat mot kommunister som er vanskelig å forstå. Personer med autoritet og påvirkningskraft som militæret, presseredaktør og visepresidenten går alle ut og forteller at kommunistene må utryddes. Ved hjelp av forsiktige fremstøt klarer Oppenheimer å omvende tankegangen til morderne angående drapene, fra å oppfattes som en serie moralsk korrekte handlinger til den tragedien det i virkeligheten var.
På tross av at filmen til tider er vondt å se på, er det en fantastisk film. Oppenheimer viser seg som en pioner innenfor dokumentarfilm. The Act of Killing viser hvor enkelt mennesker kan utføre ekstreme handlinger, og hvor utfordrende det kan være å konfronteres med det i etterkant.
Dette er en film alle bør se, rett og slett.
