Forrige fredag var vi i Jump Cut på førpremiere av Louder Than Bombs, den nyeste – og første engelskspråklige – filmen til vidundermannen Joachim Trier. Med filmer som Oslo, 31. august (2011) og Reprise (2006) i ryggsekken var forventningene høye. Planen var egentlig at jeg skulle stille denne kule fyren masse spennende spørsmål jeg hadde skrevet ned på forhånd, men i et tåkete vinrus hadde jeg nok med å få transkribert ned spørsmålene stilt av Cinematekets Svein Inge Sæther og de andre i salen.
Joachim introduserer filmen med at den handler om roller vi puttes inn i uten at vi nødvendigvis ønsker det, for eksempel hvordan man skal være sønnen til en far eller vice versa. Etter å ha fått dette premisset servert på sølvfat, begir jeg meg ut i Joachims siste film med sikkel – i likhet med Pavlovs hunder – i munnvika.
Når rulleteksten ruller og applausen ljomer i Nova-kino sin største kinosal er stemningen god. Det myldrer av engasjerte stemmer og jeg hører vage antydninger til at folk har fått denne følelsesladde kanonkula rett i magen. Den eksploderer i det den treffer, splintrene flerrer opp alt i sin vei. Jeg kjenner på følelsen av at jeg helst vil velte over i min egen seng, og la filmen skylle over meg. At jeg kan gnage på denne Dentasticken av en film, og kose meg, samtidig som det er sunt.
Jeg har fått servert en film jeg i så lang tid har lengtet etter. Jeg syns dog ikke den var så bra som de to første, men nære.
Svein Inge starter praten med å spørre Joachim om når dette prosjektet ble satt i gang og hvorfor filmen er
akkurat det den er. Joachim er glad i karakterdrama, og ville at dette også skulle være drevet av karakterene. Noe som også var i fokus under idéprosessen til denne filmen var at Eskil Vogt – som skrev manus sammen med Joachim – og Joachim, ville hylle det klassiske amerikanske dramaet, siden filmen er filmet i USA med skuespillere fra USA. Louder Than Bombs er deres første internasjonale film. Joachim snakker om hvordan han ville ta opp tematikken rundt familierelasjoner, som jeg skrev litt lenger oppi her. Disse familierollene vi blir født inn i og hvilket ansvar som følger med.
I Oslo, 31. august følger vi én hovedkarakter, i Reprise følger vi i to, men denne gangen følger vi altså fire hovedkarakterer. Joachim synes det har vært en stor utfordring å få disse karakterene til å speile seg i hverandre, siden de er så mange. Det er også vanskelig å overføre tanker fra en person til en annen, og å holde hver intrige intakt. Man må ha en rød tråd som skal gå gjennom alle sammen. Det er også lett at det kan bli mye råmateriale når det er så mange karakterer som skal dykkes inn i. Når vi først er inne på mye råmateriale og hva man skal sitte igjen med til slutt, så må jeg nevne at Joachim og resten av filmcrewet måtte fjerne en visstnok skikkelig dyr og kul åpningsscene hvor de brant en helt låve. Ikke noe CGI her, de brant en hel jævla låve, men fordi at det ble umulig å finne inngangen inn til resten av filmen, kunne de ikke ta den med.
Den av de fire Joachim mener at kanskje er den aller mest sentrale, er Conrad. Den femten år gamle gamerkiden som har fått et avstumpa forhold til faren sin etter ulykken til moren. Conrad er den typiske gutten man ofte er litt redd for hva kan finne på. Joachim mener man ser for seg at en sånn type gutt gjør veldig mye rart alene, som kan ha konsekvenser for verden utenfor gutterommet. Som storebroren hans sier etter at han buster han i å se på råtnende dyrekropper; ”You’re not gonna, like, go shoot up a school or something?”. Det er disse forventingene Joachim og Eskil leker med.
Devin 
Druid – som spiller Conrad – var den perfekte skuespilleren for rollen. Han hadde tidlig eierskap til karakteren sin, og er en vaskeekte gamerkid, nevner Joachim. Gabriel Byrne, som spiller faren, sa faktisk under innspilling at han syns Devin var spesielt flink, han klarte liksom å få utbytte av hele sitt unge følelsesspekter.
Joachim snakker om hvordan han lar seg inspirere av alt rundt seg på en ubevisst måte, han sier på sett og vis at han har blitt primet til å ende opp med å lage denne filmen her. Han har tatt mye inspirasjon fra de klassiske amerikanske gangsterfilmene, og dramaet som jeg nevnte tidligere. Jeg har bare et språk, men det språket er ikke mitt eget, sier han og siterer dermed Jacques Derrida.
Joachim takker et entusiastisk og nysgjerrig publikum for gode spørsmål og bra oppmøte. Vi klapper nok en gang til synet av Joachims jordnære og glupe smil, han vinker og blir sakte men sikkert slukt av Trondheims største filmfans. Etter at han har forsvunnet ut i Trondheimskvelden, kommer han etter noen timer til å dukke opp bak DJ-båsen på BrukBar/Blæst, der han faen meg er like kul og jordnær resten av natta.
