Om ikke det å levere julegaver til hele verdenen på én kveld hvert år er en superkraft i seg selv, så får i tillegg julenissen jet-sko og kjappe replikker i denne actionfylte barnefilmen. Fortellingen er tidsriktig og varm, men mangler likevel en tydelig stemme i universet av teknologi, overforbruk og julemagi.
Fire dager før julaften får Julenissen et uheldig slag mot hodet og begynner å tro at han er den populære filmhelten Supernissen. Han forvirrer seg bort i storbyen, der han møter elleveåringen Billie. Hun er ressurssterk og teknologikompetent, noe som kommer godt med i denne verdenen som preges av smarttelefoner og videosamtaler. Det er opp til Billie, hennes trofaste robotvenn og alven Leo å få Julenissen tilbake til Nordpolen før den pengesyke leketøyskaperen Fafnir klarer å «spyle Julenissen ut av lekemarkedet».
Filmens handling er altså variert og passe sær, men mest bemerkelsesverdig er denne blandingen av en digitalisert verden og et ønske om å menneskeliggjøre nissen. Det sistnevnte har vi sett utallige ganger før, men det førstnevnte er nok noe vi vil se mye mer av fremover, spesielt i barnefilmer. I Supernissen så spiller nettbrett og skjermer en aktiv rolle i å formidle informasjon og for å bygge et referansegrunnlag. Selv om elementer som funksjoner på smartklokker og hundeøre-effekter på videosamtaler kan virke utdaterte, så gir et gjenkjennelig teknologiunivers en ny dimensjon til julefortellingen – en dimensjon barn kan interessere seg for. Dette kunne vært nok i seg selv, men filmskaperne strekker det digitale i så mange ulogiske retninger at de mister grep på sin egen verdensbygging. På den ene siden er det helt vanlig med roboter som tilsynelatende kan kommunisere og føle, og samtidig må Billie kjøpe fysiske papirbilletter til kinoen.
Til tross for disse tekniske irritasjonsmomentene så har Supernissen elementer som kan få de mest skjermavhengige barna til å se opp på lerretet. Prosjektet er enkelt å forstå, og det er nok av uskyldige små situasjoner med enkle vitser. Samtidig burde ikke målet til en barnefilm være å få oppmerksomhet, den bør også kunne engasjere. Filmen mangler en god fortelling, der pacingen hindres av gags og halvhjertede forsøk på å putte mange pedagogiske poeng inn i en historie som kanskje egentlig ikke hadde trengt det. Den vil fortelle så mange ting at ingen av budskapene får ordentlig tyngde, og ingen av karakterene har tilsynelatende en karakterutvikling. Billie er en god hovedkarakter i at hun er aktiv og optimistisk. I tillegg er hun interessant når hun sier at hun «forstår maskiner, ikke mennesker», da alle rundt henne er opptatt av at hun ikke har noen venner. Likevel virker det ikke som om hun selv bryr seg så mye, og det flettes aldri sammen med noe større bilde. Dette er bare ett av punktene der jeg forventet at filmen skulle ha noe å fortelle, men satt skuffet gjennom rulleteksten.
I Supernissen sier de at alle fortjener en sjanse. Filmen i seg selv er også verdt en, men den største julemagien ligger kanskje i hvordan filmen fremstiller kinoen som noe barn har en intens kjærlighet og interesse for. For å virkelig fange denne magien, hadde Supernissen hatt godt av klarere historiefortelling der karakterene og deres prosjekt er noe vi engasjerer oss i – og litt mer kreativitet i animasjonen hadde heller ikke skadet.
"Supernissen" regissert av Steve Majaury og Andrea Sebastiá. Norske stemmer: Emilie Lyche Bondy, Jon Arne Bjørnstad, Johannes Joner, Espen Beranek Holm og Fredrik Paasche. Spilletid: 1 time og 28 minutter. Land: Spania, Storbritannia, Canada. Aldergrense: 6 år. På kino: 15. november
