I 2013 utga Warner Brothers “DCU: Justice League: The Flashpoint Paradox”, en sneidig liten animert film i sin animerte Justice League serie DC Universe Animated Original Movies, (ikke til å forvirre med “Justice League”, eller “Justice League Unlimited”) hvor Barry Allen, verdens raskeste mann, befinner seg i et alternativt univers der han aldri endte opp med superkrefter, hans mor aldri ble myrdet, og hans far aldri ble arrestert for mord.
I den adapsjonen ble Europa nylig dradd under vann i en global krig mellom Atlantis og det mytologiske Themyscira. Denne animerte filmen er da en ganske strak adaptasjon av tegneserien Flashpoint, som er en av Glimtets mer gjenkjente moderne eventyr, og er gjenkjent som en veldig tro adaptasjon, med masse gørr og vold, og bittelitt sex, bare for morro skyld. Ikke akkurat et mesterverk hverken som stor C, ‘Cinema’, eller innenfor animerte DC filmer, men sabla mye bedre enn det Warner nå skal til å prakke på oss som peak Barry Allen.
I “The Flash” (2023) finner vi oss i helene på Ezra Millers Barry Allen (og for framtidig klarhet, Miller er ikke-binær, derav bruken videre av de/dem), som i etterkant av å ha reddet verden fra enten Steppenwolf, eller Darkseid ut i fra hvilken Justice League (2017/2021) du tolererte å se føler seg lite verdsatt av resten av super-vennegjengen. Det de spiller på her er en Flash mer i tradisjon av Josh Whedons skriving enn det du fant i Zak Snyder sin fire-timers lange sorgmarsj. Hvis du husker Gal Gadots pupperustning fra “Wonder Woman” (2017), så har du en anelse om hvor klein humoren i The Flash utvikler seg til å være. Dette er da en type humor som absolutt ikke passer seg inn i en adaptasjon av Flashpoint, der blant annet Barry brenner seg halvt i hjel med vilje i en kjemikale-brann startet av et lynnedslag.
DC har faktisk vært ganske rar når det kommer til å adaptere Barry Allen / Glimtet på skjermen. Vi må kanskje begynne med at Barry er bare nummer to når det kommer til å være verdens raskeste mann. Den første Glimtet var Jay Garrick (som bar sin Hermes/Merkur-inspirasjon mer på ermet), men mer relevant er det at den første Flash som min generasjon husker er Wally West fra Justice League serien på Cartoon Network.
Grunnen er, at selv om Barry Allen uten tvil var den mest populære rødkledde sprinteren fra DC, så er han også en av de DC heltene som presterte å dø. Så i en god periode ble kappen (metaforisk kappe, Glimtet har aldri brukt en så vidt jeg vet) og monikeret gitt til hans protege Kid Flash, eller Wally West, en desidert mer nerdete, barnslig og optimistisk, men også mer klumsete og uforsiktig, superhelt enn Flash. Noe som ble reflektert i CNs Justice League, hvor han var lagets klovn og hjerte. Denne Wally West adaptasjonen har vist seg å være veldig inflytelsesrik, siden både Ezra Miller og Grant Gustin (fra Arrowverse serien The Flash) spiller versjoner av Barry Allen som er langt mer labrotte enn karismatisk sportsballhue.
Barry Allen oppdager at han kan reise tilbake i tid ved å løpe raskt nok, noe som han også oppdaget i Justice League filmene, men la oss ignorere det. Slik vi også ignorerer at vi også så en alternativ Barry Allen reise gjennom tiden i Batman V. Superman. Selv om han er advart mot det av en desidert lei-av-å-spille-Batman-Ben Affleck, velger Barry å jogge tilbake i tid for å redde hun han aldri klarte å redde som barn, sin egen mor. Dette kulminerer i et alternativt univers, som til tross for kronologisk sammenheng, ikke har andre aktive superhelter i seg.
Barry må derfor samarbeide med seg selv som tenåring, en pensjonert Batman (her spilt av Michael Keaton) og Supermanns kusine, Kara Zor-el (Sasha Calle). Keaton spiller Batman slik som han er i Tim Burton-filmene, men her får han lov til å repitere gamle punchlines og ellers knapt røre seg i den gamle gummidrakten, mens Sasha Calle, som forsåvidt gjør en god jobb som Supergirl, men har veldig lite innspill i hvordan filmen utarter seg, og får veldig lite å gjøre. Sammen må de overkomme de andre ganske ‘bullshit’ endringene Barrys lille redningstokt påførte tidslinjen. Det er lett sagt et rot, og det speiles i moralen “Noen ganger så må du bare la være å redde folk du kan redde”, altså stikk imot den klassiske “Med store krefter, kommer stort ansvar” som i bunn og grunn ingen superhelter som ønsker å bli sett på som helter kan unngå å høre.
At det er et rot kan man også si om de fleste filmatiske elementene her også. Alle omgivelsene er flate og kjedelige, koreografien er så umulig at omtrent alt som må gjøres i de ubevegelige gummidraktene er animert med ‘CGI‘. Og når vi snakker om CGI og gummi, så virker alle etterligninger av menneskehud som om de ble formet med akkurat det. Åpningssekvensen består av at Glimtet må redde en liten skokk spedbarn ut av et kollapsende sykehus (i et tafatt forsøk på denne filmens svar på X-men filmenes Quicksilver sekvenser) som, og jeg sverger, så mer livvaktige ut i Hideo Kojima’s Death Stranding, på Playstation 4.
Det finnes ærlig talt ingen god grunn til å anbefale denne filmen. Selv ikke den lenge ønskede tilbakekomsten til Keatons 1989-“Batman” klarer å overkomme den dårlige humoren, de elendige, stive effektene, eller plottet som bruker av alle ting et spaghetti motif for å etablere seg. I stedet, hvis du vil se godt media med Glimtet, eller Glimtets protege, vil jeg anbefale den øvrig nevnte Flashpoint Paradox filmen, de 7 sesongene av Arrowverse serien med Gustin, Young Justice (2010-2022 serien, som har tidenes mest elskede variant av Wally West i en av hovedrollene, eller rett og slett Justice League og Justice League Unlimited etter det. Denne filmen er, som det kanskje passer DCEU og Snyderuniversets siste pust, møkk. Lenge polert møkk, joa, men ikke alt som glimter er gull.
"The Flash". Regissert av: Andy Muschietti. Med Ezra Miller, Michael Keaton, Sasha Calle og Michael Shannon. Aldersgrense 12 år. Premiere: 16/06/2023.
