[usr 2,5]
22. august 2010, litt etter klokken ti, blir en forferdelig seriemorder med en fetish for kvinnehender skutt og drept. 22. august 2010 litt over klokken ti, kommer den velskapte og nydelige babyen Miles Blume til verden. Etter å ha prøvd å få barn i mange år, var hans foreldre Sarah (Taylor Schilling) og John (Peter Mooney) overlykkelige over å endelig kunne kalle seg en familie.
Gjennom Miles’ oppvekst viser han en ekstrem intelligens, med en IQ som stiger langt over andre barn. Da han bare var noen måneder gammel sa han sine første ord, og har en ting for å plukke fra hverandre elektronikk for så så skape nye elektroniske duppedingser. Han går derfor på en prestisjefylt skole for barn med lignende talenter, men han sliter med å få seg venner. Miles har ingen interesse av å knytte bånd med jevnaldrende, noe familie og lærere begynner å reagere på. Etter noen voldelige utbrudd må han snakke med skolens psykolog. Det er klart, det er noe som ikke stemmer med Miles. Men hva kan det være? Skjer det noe overnaturlig, eller ligger alt i hodene deres? Er Miles farlig? Hvor farlig? Hvilket språk er det han snakker i søvne?
Taylor Schillings karakter Sarah, føles gjennomsyret lik hennes karakter Piper Chapman fra Orange is The New Black. Hun er absolutt ikke en kameleon, og tilfører ikke noe spennende eller friskt til skjermen. Selve karakteren kunne trengt hundre ganger mer følelse og redsel over hva som foregår, så blir Taylors opptreden utrolig flat. Hun virker også utrolig ubekvem i morsrollen, og ikke på den ubekvemme måten filmen ønsker å få frem. I sterk kontrast til den kjedelige morskarakteren, briljerer Jackson Robert Scott (kjent fra IT) i rollen som den ti år gamle Miles. Hans prestasjon bærer hele filmen, og er en av de få tingene som gjør at den er underholdene å se. Fra barnegråt til sosiopati, så treffer han virkelig blink her. Jeg er absolutt imponert over gutten, og han kommer nok til å dukke opp mye fremover.
Rent filmatisk ser den helt ok ut, ingen spennende vrier eller kunsteriske friheter. Plottet er småspennende, men narrativet er bygget opp på en så standard måte at filmen blir utrolig forutsigbar. Med et par helt ok jump-scares, så ender filmen opp med å være helt ok underholdning. Alt i alt en ok opplevelse, men absolutt ikke den skumleste.
The Prodigy – regissert av Nicholas McCarthy, med Taylor Schilling, Peter Mooney og Brittany Allen. Spilletid: 1t 31m. Land: USA. Premiere: 22.02.19 Aldersgrense: 15 år.
