Etter flere år med kontakt og forsøk, klarte TIFF å ordne besøk av filmskaperne (og ekteparet) Ethan Coen og Tricia Cooke. Ethan er selvfølgelig en av de to Coen-brødrene; en ikonisk duo som har laget 18 filmer sammen (i tillegg til noen prosjekter alene/med andre). De har gitt oss klassikere som Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski, O Brother, Where Art Thou og mange flere. Cooke er hovedsakelig filmklipper, men også regissør og forfatter. Hun har klippet flere av filmene til Coen-brødrene, blant annet de to sistnevnte. Vi var heldige og fikk tak i billetter til mesterklassen, med spørsmål fra Kaleem Aftad, hvor de snakket om hvordan de startet i industrien, tidligere prosjekter og de to filmene de nylig har laget sammen (Jerry Lee Lewis: Trouble in Mindi og Drive-Away Dolls).
Kaleem Aftad var personen som fikk Tricia Cooke interessert i å besøke Tromsø etter at han postet bilder fra byen på Instagram. Han startet ‘intervjuet’ med å spørre hvordan de startet i industrien, og ble interessert i film. Cooke fortalte at hun pleide å kutte sammen Super 8 filmene som faren hennes tok på fritiden, og hennes første jobb i filmbransjen var i “craft services” (catering) på en produksjon. Fra den produksjonen fikk hun jobb som kameraassistent før hun kom seg inn i klipperommet på en Coen-film. De forklarte begge at de ble interessert i film ved å se på det som gikk på tv og den lokale kinoen. Coen fortalte om hvordan han og broren, Joel, alltid bare hadde det gøy med å skrive og lage filmer, og de endte helt naturlig opp med å lage filmer.
Et ord Ethan brukte mange ganger gjennom den halvannen timen, var “fun”. Han var også veldig klar over at han sa det mye, men poenget var klart: han har laget filmer fordi det har vært gøy, de har skrevet det de synes var gøy, og når det ikke var gøy lenger valgte han å delvis pensjonere seg. Som han sa selv: “I’m too old, and too lazy. […] and (Joel) is getting older and lazier.”. Men etter kun et år med ‘pensjonistlivet’ kom sjansen til å lage en dokumentar om Jerry Lee Lewis sammen med Cooke. Og kort tid etter lagde de Drive-Away Dolls (som kommer ut i februar), en film de beskrev som en “trashy lesbian movie” og “fun queer film”.
De var begge forfriskende lite pretansiøse. Jeg var litt bekymra, med tanke på mengden suksess de, spesielt Coen, har hatt, og hvor gode filmene er. Men, som sagt, Coen snakket mest om hvordan de har det gøy, og da Aftad spurte om de ønsket å vinne Gullpalmen før de gjorde det (Barton Fink vant i 1991), lo han høyt og sa “God, no”, og at han syns det er litt ekkelt når folk liker det han gjør. Han mener flaks er en stor del av suksessen de har opplevd, og når de var heldige å få suksess med en film betydde bare det at de kunne lage en til. Hver gang Ethan fikk et kompliment lo han og sank lenger ned i stolen, det var veldig underholdende.
De snakket en del om prosessen fra idé til lerret. Selv om Coen-brødrene er kjent for å lage omfattende og detaljerte storyboards, har de nesten aldri en plan før de begynner å skrive. Med unntak av Inside Llewyn Davis, hvor de startet med ideen om hvordan filmen skulle slutte (og starte), har alle manusene blitt skrevet uten outline eller plan. Og valgene tas som svar på spørsmålet: “What would happen next if this was a good movie?”.
På spørsmål om de var enige i utsagnet at en film blir skrevet tre ganger; i manuset, under filmingen og under klipping, hadde Coen og Cooke forskjellige svar. Coen var uenig; de skriver manus med filmen i tankene, og de er veldig klare på hva de vil ha, så filmen ender ofte opp med å se ut slik som de skrev det. Cooke var enig i at det er tilfellet med Coen-filmer (ordet hun brukte var “controlfreaks”, men etter hun sa “I’m kidding!” lo Coen, og sa “But not really” – han er i alle fall selvbevisst), men hun sa også at de fleste andre filmer stemmer med utsagnet. De snakket om de fantastiske skuespillerne de har jobbet med (George Clooney, Frances McDormand, Jeff Bridges og John Torturro for å nevne noen), og hvordan flere av dem var nødvendige for å skape karakterene.
Jeg skulle gjerne gjenfortalt alt de sa, men det ville vært urettferdig for dem som betalte for å høre det. Dere får nesten bare dra på TIFF neste år, i tilfelle de kommer tilbake!
