Todd Haynes’ nye film får gå gjennom i media for det mange mener er utnyttelse av en virkelig hendelse som følge av en mangel på konsultasjon. Har filmskapere et moralsk ansvar når man lager biografiske filmer?
May December er løst basert på en tabloid skandale fra 90-tallet, hvor den 34 år gamle lærerinnen Mary Kay Letourneau seksuelt misbrukte hennes 12 år gamle elev Vili Fualaau, og initierte et «romantisk» forhold. Letourneau tilbragte seks år i fengsel, men paret giftet seg i 2005 og fikk to barn sammen før hun døde i 2020. I filmen spiller Natalie Portman en skuespiller som gjør research for en film hvor hun skal spille Julianne Moores karakter «Gracie», en fiksjonalisert versjon av Letourneau. Historien til Gracie og ektemannen Joe Yoo, spilt av Riverdale-stjerna Charles Melton, er nesten ikke til å skille fra den virkelige historien, og det legges ikke skjul på hvor filmen har hentet inspirasjonen.
Det er likevel tydelig at filmskaperne ikke hadde som intensjon å lage en biopic, men heller et selvstendig verk som utforsker sine egne ideer, men tar inspirasjon fra virkelige hendelser. Filmen er kanskje i større grad en parodi på den kreative prosessen og et stikk til hvor langt noen skuespillere er villige til å gå for å oppnå det «ekte», enn den er et portrett av en syk, dementert eldre kvinne og hennes undertrykkede, sårbare ektemann.
Det som har skapt mye oppstyr i media er Vili Fualaaus kommentar til The Hollywood Reporter, hvor han sier at «Hvis de hadde tatt kontakt med meg, kunne vi ha samarbeidet om et mesterverk. I stedet valgte de å lage en kopi av originalhistorien min.» Videre legger han til at han er «Fornærmet av hele prosjektet og mangelen på respekt gitt til meg – som levde gjennom en ekte historie og som fortsatt lever den.» (Grovt oversatt).
Fualaaus reaksjon danner flere kompliserte spørsmål rundt kunstnerisk integritet, men saken blir enda mer innviklet gitt at det handler om en traumatisk hendelse, som var livet til en ekte person som fortsatt lever. Har de ekte personene filmer baseres på rett til å konsulteres og delta i filmprosessen uansett hva? Er Fualaau av rett helse og forstand til å forstå hva som hendte ham? Er May December utnyttelse av en sårbar person? Hvor går grensa når man lager god kunst?
Det finnes ingen mangel på biografiske filmer der de ekte personene har vært konsultert, hvor resultatene har blitt dårlige og smakløse. I Bohemian Rhapsody var de gjenlevende bandmedlemmene kreative konsulenter til filmen, som fører videre homofobiske stereotyper om Freddie Mercury, og overdriver mange enkelthendelser i bandets historie. For The Blindside hopet Tuhoy-familien inn millioner etter å angivelig ha lurt Michael Oher i mange år til å tro han var adoptert av dem, når de egentlig hadde fått ham til å signere et vergemål før filmen kom ut. Dette tillot dem å ikke kompensere ham for filmen, som attpåtil fremstiller ham som enkel og enfoldig.
Samtidig finnes det enda flere eksempler på biopics hvor de ekte personene eller deres familier ikke har blitt konsultert, hvor resultatet også har blitt mangelfullt, et godt eksempel er Oscar-vinnende Green Book, så dette er ikke helt svart på hvitt.
Men May December er et særegent tilfelle. På den ene siden er det ikke en gjenfortelling av ekte hendelser, og Fualaaus liv fungerer kun som inspirasjon og grunnlag for karakterene. Dette tillater selvsagt filmskaperne å ta seg friheter, de er ikke bundet av en ekte historie de må forholde seg til, og den friheten de får med det bidrar sterkt til det som er en fantastisk film. Samtidig er det visse likheter med virkeligheten, særlig Moores etterlikning av Letourneaus stemme og en scene som nesten ordriktig gjenskaper hennes utbrudd («Who was the boss?») i et intervju med 7NEWS, som visker vekk skillet mellom fiksjon og virkelighet. På en side er denne scenen essensiell for handlingen ettersom den viser hvordan Gracie manipulerer Joe til å tro at han var en samtykkende voksen og at han (som barn!) forførte henne. Samtidig blir filmen med dette en gjenfortelling, og det er her Fualaau har rett til å konsulteres, ettersom dette var en spesifikk, sannsynligvis vanskelig opplevelse, og hans synspunkt ville vært av verdi.
Men så kommer elefanten i rommet. Ville man kunne stolt på Vili Fualaaus innsikt i hendelsene? Det er snakk om en tolv år gammel gutt som ble voldtatt av en voksen kvinne, og som så ble manipulert til å tro at å tilbringe livet sitt med henne og ha barn med henne var naturlig, at det var kjærlighet. Intervjuer vitner om en forvirret, skadet person som ble frarøvet barndommen sin, sviktet av de menneskene som var ment til å beskytte ham, og som knapt har kjent noe annet enn et liv i et seksuelt forhold med en dypt forstyrret voksen kvinne. Det er dessverre god grunn til å tro at han ikke har et reflektert syn på det som hendte ham, noe som selvsagt ikke er hans feil.
Så hva gjør det May December til? Er det utnyttelse av et sårbart menneske? Hadde filmen vært laget av noen andre enn Todd Haynes, kunne svaret vært ja. Men faktum er av Haynes er av verdens dyktigste nålevende regissører, som gjennom hele sin karriere har formidlet gode, innsiktsfulle historier om sårbare mennesker, fra Superstar: The Karen Carpenter Story til Safe og Dark Waters. Å lage en film om ekte personer uten å konsultere dem er iblant en nødvendighet for å ivareta filmskapernes kunstneriske hensikt. Allikevel er det noe ugler i mosen ved å bruke Fualaaus livshistorie uten tillatelse, til en film som ikke en gang i hovedsak handler om ham. Til tross for det gir May December en nyansert, sympatisk bilde på ham, og Charles Meltons opptreden som den fiksjonaliserte versjonen av ham kan bare beskrives som enestående. Man kan vel bare håpe at Vili Fualaau en gang ser verdien med denne filmen, at han fått den hjelpen han trenger, og lever et lykkelig liv.
