Slutten av en film er det siste du ser, og er ofte det du husker best av en film. Slutten kan ofte avgjøre om en film er bra eller dårlig. Denne måneden har vi samlet en liste med filmer som vi mener har noen av de beste sluttene. Det er selvfølgelig litt spoilere i denne listen, så les på eget ansvar.
10. Stand by Me (1986) Regi av Rob Reiner
De fleste vil sikkert kunne kjenne seg igjen i Rob Reiners Stand By Me. Uforglemmelige minner med barndomsvenner man ikke er i kontakt med lenger.
Filmens handling er et barndomsminne forfatter Gordie skriver om i boka si. Vennegjengen hans får nyss på at en død kropp er å finne et stykke unna der de bor. Gutta har skolefri, og drar på langtur i håp om å finne kroppen og bli byens helter. På turen knyttes tettere bånd, og guttene åpner seg om problemer og usikkerheter. Spesielt bestevennene Gordie og Chris har et par samtaler der hvor de er mer ærlige med hverandre enn venner flest.
Etter de har funnet kroppen og blitt konfrontert av Kiefer Sutherlands Ace og vennene hans, tar turen slutt. Guttene går hver til sitt. Gordie og Chris har en samtale der Chris spør «I am never gonna get out of this town, am I Gordie?», hvorpå Gordie svarer «You can do anything you want, man».
Mens vi og Gordie ser Chris gå bort, forteller voksne Gordie at Chris kom seg ut, og tross et vanskelig utganskpunkt ble han advokat. Han forteller videre at han uken før hadde vært på en fastfood-restaurant, der han hadde prøvd å bryte opp en væpnet krangel foran han. I det vi blir fortalt at Chris ble drept i den krangelen, falmer Chris bort fra bildet.
Filmen avsluttes med bokas siste avsnitt:
«I never had any friends later on like the ones I had when I was twelve. Jesus, does anyone?»
En bittersøt slutt der nostalgi og tragedie skaper en sterk katarsis hos både Gordie og oss seere.
9. Gudfaren (1972) Regi av Francis Ford Coppola
«Gudfaren», er kort fortalt en av filmhistoriens aller, aller beste filmer, og etter min mening så fortjener den første plassen. Med legendene Al Pacino og Marlon Brando i de ledende rollene og med regi av Francis Ford Coppola i en fabelaktig, heftig og gripende fortelling om Corleone familien på 1940- og 1950-tallet.
Don Vito Corleone (Marlon Brando) er overhodet i kriminalitetsfamilien Corleone. Under hans ledelse er to av sønnene hans, Sonny (James Caan) og Fredo (John Cazale) med på å holde orden på skjer rundt familien, ved hjelp av familiens rådgiver (Robert Duvall). Samtidig blir Michael Corleone introdusert, den yngste sønnen til Vito. Michael er en krigshelt og blir sett på som familiens lyspunkt utenfor kriminaliteten. Etterhvert går ting galt og Michael må ta steget inn i mafia verdenen.
Gjennom hele spilletiden på nesten tre timer, så er alt gjennomtenkt, og hver eneste scene fungerer som det er ment til å gjøre. Dette gjelder også slutten på filmen. Slutten på Gudfaren begynner når Vito dør og hans historie ender, da er det Michael som tar over som overhodet i familien. En magisk dåpssekvens utspiller seg, flere drap blir begått og man får se Michael sin transformasjon fra en hyllet krigshelt til en fryktet sjef for en mafiafamilie
Gudfaren vil alltid bli regnet som en av filmbransjens beste verk, og med en rollebesetning som inkluderer Pacino, Brando, Caan og mange flere, i tillegg til Coppola sin regi så er det vanskelig å komme med motargumenter. Men noe av det som gjør filmen komplett, er slutten. En perfekt slutt på en perfekt film, Gudfaren har en av de beste film sluttene gjennom tidene.
8. Cinema Paradiso (1988) Regi av Guiseppe Tornatore
Det er få filmer som ender med en så fullkommen finale som Cinema Paradiso. Hele filmen har handlet om selve kinoen, kjærlighet og vennskap, og når den vemodige slutten inntreffer, sitter man nok igjen med tårer i øynene.
Filmskaperen Totò (Jacques Perrin) kikker tilbake på livet sitt i lys av begravelsen til en bekjent fra hjemstedet sitt. Han drømmer seg tilbake til da kjærligheten hans for film blomstret og da han fant en kjær venn i kinomaskinisten (Philippe Noiret).
Det som kanskje påvirker slutten av Cinema Paradiso mest er det storslagne lydsporet. Man kan nesten ikke nevne denne filmen uten å nevne det ikoniske hovedtemaet som trykker på den emosjonelle knappen gjennom hele filmen. Jeg prøvde å se slutten uten lyd, og den er ikke i nærheten av like lamslående vakker som det den er med lyd.
Cinema paradiso handler i veldig stor grad om selve kinoen, og det at den blir sprengt til slutt setter et perfekt punktum. Det er veldig tilfredsstillende å se Totò vende tilbake for å møte på kjente fjes som har aldret, se den praktfulle kinoen bli revet, og deretter en montasje som henviser til både hans barndom og hans gode venn. Det blir faktisk nesten ikke mer perfekt enn dette, i mine øyne.
7. Stolthet og fordom (2005) Regi av Joe Wright
Denne verdskjende forteljinga omhandlar Bennett-familien, som finn seg sjølv i ein kinkig situasjon.
Dersom mannen i huset skulle døy vil ein fjern slektning arve huset deira, og alle døtrene vil sitte att utan noko. Det blir derfor kritisk at desse døtrene inngår gode ektemål for å unngå heimlausheit. Med denne premissen skulle ein kanskje ikkje tru at noko slutt hadde vore særleg tilfredsstillande, og enda mindre lukkeleg, men her er vi altså.
Sei kva du vil om Joe Wright sin adaptasjon av Jane Austen sin klassikarroman, men det er på ingen måte ein dårleg film. Sjølv om den overser mykje av satiren i romanen fungerer den svært godt som ei kjærleikshistorie ein kan bli usakleg investert i. Naturlegvis gjeld dette spesielt forholdet mellom Elizabeth Bennett (Keira Knightley) og Fitzwilliam Darcy (Matthew Macfadyen) som byggjer opp til den fantastiske avslutninga som har sikra Stolthet og fordom ein plass på denne lista.
Det er noko med enorme romantiske gestar i akkurat denne settingen som funkar så godt som dei gjer, og denne filmen stiller enormt sterkt på akkurat den fronten. Med den største av dei alle til å avslutte. Det hadde vore nok med eit enkelt frieri, men i stadet for dette går dei fullt ut med ein av dei meir romantiske monologane som har blitt satt til film.
Godkjensla er vanskeleg å undertrykke når herr Darcy kjem traskande gjennom tåka, og enda meir under samtalen Elizabeth har med far sin etterpå. Rett og slett ein happy ending av den sjeldne sorten.
6. Casablanca (1942) Regi av Michael Curtizs
Hvis du ikke har sett Curtizs “Casablanca”, så har du gjort deg selv en bjørnetjeneste. Filmen er kanskje glorifisert en smule, særlig av smått snobbete filmstudenter som først så den som del av en oppgave, men sannheten er at Casablanca var popkornfilm uten like når den kom ut. Full av kjappe replikker, kjente fjes, og et ekstremt vagt, ekstremt simpelt metafor for Amerikansk eksellense og militærmakt.
Uten å ødelegge filmens ikoniske slutt for de stakkarer som ikke har deltatt i den enda, så representerer hver karakter i Casablanca en ide, og/eller stormakt i den andre verdens krig. Noen ganger er denne representasjonen litt mer åpenbar enn andre, slik som Rick Blaine (Humphrey Bogart), han som representerer USA før ‘Pearl Harbour’ og deres besluttning om å delta i krigen. I motsetning har vi valgene undergrunnskjemper Victor Laszlo (Paul Henreid), som representerer anti-fascistisk aksjon og aktiv kamp mot Nazistene, og Louis Renault (Claude Rains), den kyniske politioffiseren som flyter på Tyskernes godvilje og tar seg de friheter han når.
Uten å røpe for mye, er det disse to mennene, og selvsagt kvinnen Ilsa Lund (Ingrid Bergman), som filmens klimaks orienterer seg rundt. Hvem vil Rick Blaine, verdensmannen, velge? Tja, kan du din krigshistorie?
5. Midsommar (2019) Regi av Ari Aster
“Midsommar” er en heftig forstyrrende film om en spesiell tur til Sverige. Florence Pugh briljerer (som vanlig) i rollen som Dani; hun har gått gjennom et traumatiserende tap og bestemmer seg for å bli med kjæresten sin Christian (Jack Reynor) på en studietur til (en kult i) Sverige under midsommer feiringen. Og, må ikke glemme at Christina hadde tenkt å slå opp med Dani før hun mistet hele familien sin. Bare dette er jo nok til en god film, men Aster stopper ikke der. Ikke i det hele tatt.
Filmen er satt i Sverige midt på sommeren, og sola går aldri ned. Dette gjør at så å si hele filmen pågår i dagslys. Det er naturlig å tenke at det er upraktisk for en skrekkfilm – men ikke undervurder Ari Aster (selv om han selv definerer filmen som en break-up-film). Selv om de mest forstyrrende og ekle øyeblikkene skjer i fullt sollys, er de akkurat like effektive, om ikke mer.
Midsommar er en sånn film som bare blir mer og mer overraskende, du tror det sykeste har skjedd og så skjer det noe 10 ganger sykere. Og slutten er definitivt et climax. Første gang jeg så denne måtte jeg ligge på gulvet en stund etter den var ferdig, jeg ante ikke hva jeg akkurat hadde sett. Jeg tror den faktisk hadde en langvarig effekt på meg. Derfor anbefalte jeg den til alle jeg kjenner :)
4. Manndomsprøven (1967) Regi av Mike Nichols
Den siste scenen i “Manndomsprøven” (1967) er muligens den minst romantiske, likevel romantiske slutten av en film.
Når den tidligere kjæresten Elaine (Katharine Ross), datter av den famøse Mrs Robinson (Anne Bancroft), er i ferd med å gifte seg med en annen mann, løper vår protagonist Ben Braddock (Dustin Hoffman) gjennom Los Angeles for å stanse seremonien. Det viser seg at etter at bilen ga opp på veien vil selv ikke en intens spurt være nok til å nå frem i tide. For Elaine er gift i det Ben når frem. Ben roper navnet hennes fra balkongen, Elaine svarer og forlater brudgommen for å følge med Ben. Til tross for protester fra bryllupets gjester.
De forlater stedet sittende helt bak i en buss og det går opp for dem hva de har gjort. Bildet dveler ved paret når smil går over til et uttrykk som sier ‘oh shit‘ mer enn noe. Denne scenen resulterte i en av de mest ikoniske siste bildene fra en film noen gang og senere har flere filmskapere forsøkt å etterligne denne briljante siste scenen.
av Markus Melby
3. Women Talking (2022) Regi av Sarah Polley
“Women Talking” er en adapsjon av boken med samme navn som er basert på en sann hendelse som skjedde i 2009 i Bolivia. Kvinnene i et mennonitt-samfunn ble voldtatt av en gruppe menn, hvor det mistenktes at mennene hadde dopet dem.
Når det skjer voldtekt inni et samfunn er det vanskelig å forestille seg å forlate de velkjente strukturene som de er så vant med, men som også påførte dem smerte. I filmen, står kvinnene over et vanskelig valg. De har funnet ut at en gruppe menn, i kolonien, har dopet dem ned og voldtatt dem. Dette gjaldt ikke bare kvinner, men også unge jenter. Disse grusomme opplevelsene fører likevel ikke til en lett avgjørelse. Å bo i et mennonitt-samfunn som består av kolonier skjermet fra resten av verden, gjør at kvinnene ikke har mange verktøy å jobbe med. De har ikke lært seg å lese eller å skrive, og vet praktisk talt ikke om et liv utenfor kolonien. Mot slutten av filmen har de diskutert om de skal bli og kjempe, dra, eller gjøre ingenting.
Hovedpersonene i filmen krangler og diskuterer seg imellom for hva de skal gjøre. Selv om de slåss og krangler, støtter de hverandre til syvende og sist og klarer å komme til enighet. De bestemmer seg for å dra. Nesten alle koloniens kvinner og barn forlater livet de kjenner til. De kunne ikke tilgi mennene for det de gjorde, og de kunne heller ikke gå tilbake til hvordan ting var. Det ble til slutt bestemt at det ville være bedre å begynne på nytt enn å fortsette å leve i et samfunn som påførte dem skade.
Avslutningen på filmen viser kvinner og barn på rekke og rad, som drar fra kolonien. Utenom noen få kvinner som ble igjen, har flesteparten av kvinnene forlatt det livet de kjente til som var fylt av vold og undertrykkelse. Filmen gir oss heldigvis en positiv avslutning og får oss til å føle på en optimisme for fremtiden til disse kvinnene. En kan bare håpe at historien er til inspirasjon for andre kvinner som har opplevd lignende.
2. Fight Club (1999) Regi av David Fincher
Vi kan tulle og le så mye vi vil av populariteten til “Fight Club”, men til syvende og sist er det ingen tvil om at dens ståsted i popkulturen er velfortjent.
Fight Club er en film om søvnløse netter, såpe, IKEA møbler og hemmelige klubber, og fortalt gjennom øynene til en navnløs hovedkarakter (Edward Norton) når han får seg en ny bestevenn – Tyler Durden (Brad Pitt).
David Fincher har gjennom en lang rekke suksessrike spillefilmer etablert sin fortellerstemme godt i filmene sine. Filmen er basert på den utrolig sleipe romanen til Chuck Palahaniuk med samme tittel, og det er egentlig litt rørende hvor rettferdig Finchers Fight Club er ovenfor originalfortellingen. Både boken og filmen er utrolige gode på å skildre galskapen på et nivå som krever godt formidlede detaljer, og som likevel holder leseren og seeren i hodefallsgrep helt mot slutten.
Men Fincher har fordelen av å kunne bruke lyd og bilde for å runde av historien, noe han utnytter til sitt fulleste potensiale. Slutten på Fight Club er nemlig ganske storslått, og har preget populærkulturen siden 1999. Bygninger raser, hender blir holdt og som toppen av kransekaken kjøres begynnelsen til ‘Where is My Mind?‘ av Pixies på lydsporet. Filmens siste skudd kan kjennes igjen på flere mils avstand, selv om man ikke har sett filmen, for det er vakkert og det er tidløst!
Jeg husker veldig godt første gangen jeg så filmen som ungdom, og jeg husker at jeg ikke kunne slutte å snakke om den på flere uker. Fight Club er en film jeg skamløst kommer til å elske til dagen jeg dør, og jeg tror de 30 siste sekundene av filmen står til ansvar for det.
1. Se7en (1995) Regi av David Fincher
Når det kommer til filmer som trenger sterke film slutter er thriller-filmer aktuelle. Filmene som introduserer store mysterier, må også følge opp med sjokkerende avsløringer. Det er vel da ingen overraskelse at thriller eksperten David Fincher topper vår liste med den utrolige “Se7en”.
En rekke med grusomme drap kommer frem i byen som allerede er fullt med kriminalitet og korrupsjon. To veldig forskjellige detektiver (Morgan Freeman og Brad Pitt) blir satt på saken som tar en brå vending når det blir oppdaget at hvert drap er basert på en av de 7 dødssyndene. I et desperat forsøk på å komme i forveien gjør detektivene alt de kan for å fange deres John Doe (Kevin Spacey), men desto verre drapene blir, desto verre blir det å kjempe imot.
Se7en er den typen film som er intens og gripende fra første scene. Hvert drap bringer mer informasjon og oppdagelsene til detektivene bringer de nærmere og nærmere den psykopatiske drapsmannen. Det er vertfall det de selv tror og det vi som publikum tror. Filmens siste akt vender Se7ens historie til å bringe kanskje filmhistoriens største klimaks når den bringer en lang og intense slutt som ingen kan se komme.
Skitten, møkkete, blodig og intense er ord som kan beskrive Se7en. Finchers thriller fra 1995 vil for alltid bli husket for sitt intense drama og sin grusomme slutt.
av Truls Hustad
