«Memoria» – Ikke særlig minneverdig
Den skotske orkidédyrkeren Jessica Holland (Tilda Swinton) besøker sin syke søster i Bogotá. En natt våkner hun til et høyt mystisk smell som frarøver henne nattesøvnen hennes. Hun blir bestemt på å finne ut av hva denne lyden kan være og på ferden mot et svar blomstrer det opp vennskap mellom Jessica, en ung musiker, en arkeolog og en fiskeskjellsamler. Det viser seg at ingen andre enn henne kan høre dette mystiske smellet og møtet med fiskeskjellsamleren fører til en eksistensiell oppvåkning for Jessica. På regi finner vi prisvinnende regissør Apichatpong Weerasethakul, som ofte utforsker drømmer og natur i sine filmer. Denne filmen er ikke et unntak, der filmens innhold tidvis er abstrakt med et ukonvensjonelt narrativ. Memoria som kunstfilm strekker dessverre ikke helt til, der potensialet av historien som ligger i underteksten ikke blir rettferdiggjort i det som blir presentert på skjermen. Gjennom hele filmen får vi veldig sjeldent et nærbilde. I (nesten litt for) lange takninger står vi stille og observerer Jessica på avstand. Så fascinerende som dette kan være i noen tilfeller av filmen, så ble det for det meste litt dølt. Dette gjør filmen opp for med gode komposisjoner, vakkert landskap og ørekilende lyddesign. Jeg føler et behov for å advare om at det langsomme tempoet på filmen gjorde at det høye smellet som Jessica plages med dukker opp som noen fryktelige jump scares, som virkelig satt meg ut hver eneste gang. Det er ganske sært når man har sett en film på to timer og sitter igjen uten noe som helst om hva den handlet om. Ikke hjalp det å søke opp et handlingssammendrag heller, fordi jeg kunne på ingen måte kjenne meg igjen i det, kontra filmen. Jeg savnet etablering, utvikling og oppklaring, men Weerasethakul ga meg ingen av delene. Jeg kan ikke sette ord på hvor det gikk galt; om det var filmens eller min egen feil. Memoria er kjærlighetsbarnet til realisme, fantasy, sci-fi og kunstfilm. Som de fleste kunstfilmer er Memoria litt smak og behag. Hvis du liker å stille spørsmål til og tvile på din egen evne til å forstå noe som helst er det bare å løpe til nærmeste kinosenter. Memoria: Regi av Apichatpong Weerasethakul. 2021, 2 timer og 16 minutter. Premiere 3.06.22. Med: Tilda Swinton, Elkin Diaz, Jeanne Balibar og Juan Pablo Urrego
“Old Henry” – Løgnere og revolvere
Det nærmer seg sommeren og sola er tilbake. Hva er da bedre enn westernfilm og cowboystemning? Old Henry forteller historien om Henry (Tim Blake Nelson), en gammel mann med en røff fortid, og hans sønn Wyatt (Gavin Lewis). De bor på en liten bortgjemt grisegård, langt fra byer og trøbbel. Wyatt kjeder vettet av seg og vil ut i den store verden. Før Wyatt rekker å kjede seg til døde så finner faren hans en døende mann forlatt i nærheten med en sekk full av penger. Storbytrøbbelet har funnet dem. Er den døende mannen en livsfarlig skurk, eller et offer for pistolbander? Old Henry er spillefilmdebuten til Potsy Ponciroli. Historien flyter godt og er behagelig avgrenset til kun noen få karakterer og noen kjente cowboysagn. Med kun åtte krediterte skuespillere er det lett og forståelig å henge med i følelseslivene til våre hovedkarakterer og skurker. Filmen tar seg god tid og regien til Ponciroli er akkurat så tilbakeholden at en ender opp med å undre videre om motivasjonene og løgnene til både Henry, Wyatt og den døende mannen kalt Curry (Scott Haze). Filmen tar i bruk rolige og behagelig kamerabevegelser og er tålmodig med stillhet og historiedetaljer. Dette er ikke ukjent for en lavbudsjettsfilm, men utenom den lille karakterlisten så er det fint lite som savnes i Old Henry som en ellers ville ønsket fra en større film. Musikken, dialogen og pistolskuddene blandes og spares på i en fin runddans i lydbildet gjennom hele historien. Spenningen bygges tregt og er heller ulmende i bakgrunnen og i mysteriet enn i et stadig drag fra topp til bunn og opp igjen. Det er hva karakterene ikke forteller som bygger mysteriet og beskyttende løgner som ødelegger for dem Kjernen i filmen er far og sønn-forholdet mellom Henry og Wyatt. Hvor mye kan Henry ljuge til sønnen sin i et forsøk på å beskytte han, uten å ende opp med å skape forbitrelse mellom dem? Wyatt søker farens stolthet og bekreftelse, og i sin søken ender møtet deres med Curry og hans fiender, i blodsutgytelse. Denne avstanden og usikkerheten er gjennomgående hos både faren og sønnen. Det er også denne konflikten som tirrer min interesse mest og som tjener filmens avgrensede handling godt. Noen av sekvensene i filmen kan oppleves som seig og rolig, som kan få en del av de adrenalinkrevende westernfansene til å kjede seg. Filmen inneholder absolutt nok pistolskudd for å kalle seg en westernfilm, men burde nok heller kalle seg en dramawestern i stedet for action. Ponciroli leverer en sterk og selvstendig film med noen godbiter for cowboynerdene og et realistisk og ærlig forhold mellom far og sønn. Tim Blake Nelson passer perfekt som gamle Henry. Hans figur og framtoning styrker Henry sin hemmelige karakter og castingen er derfor ektefølt. Jeg anbefaler de aller fleste til å lure seg på kino å se Old Henry. Kanskje ikke den raskeste i vesten, men likevel et spennende og tøft cowboyeventyr! Regi: Potsy Ponciroli. Nasjonalitet: USA. Premiere: 03.06.2022. Aldersgrense: 15 år. Skuespillere: Tim Blake Nelson, Stephen Dorff, Scott Haze, Gavin Lewins.