I de fleste land bor de rikeste på toppen, altså høyest over havet og ser ned mot de lavere klassene i samfunnet. I Bolivia er det tradisjonellt sett motsatt, men nå er det jo slik at Bolivia, det fattigste landet i Sør-Amerika, ligger svært høyt over havet rundt Andesfjellene og har ingen kyst.
I Southern District følger vi en familie «nede» i det rike området. Her bor den skilte moren Carola, dronningen av dette tilsynelatende paradiset på jord, som fortsatt gjør alt for den godt voksne sønnen Patricio som snart skal studere utenlands. Datteren Marcelina har fått seg en kvinnelig partner, noe den konservative moren ikke godtar. Den yngste sønnen Andres blir neglisjert og holder stort sett for seg selv på taket. Rundt denne familien er den en gjeng av hushjelpere fra fattigere deler av Nord-Bolivia, blant annet Wilson, som har jobbet for Carola i 25 år og begynner å få et mer anstregt forhold til henne. 360 graders panoreringer som oppleves som et overvåkingskamera observerer disse og andre daglige intriger. Sakte merker vi at noe skurrer, at ting ikke er så bra som de ser ut til å være innenfor de fire veggene denne rike fasaden i det sørlige distriktet.
Regissør Juan Carlos Valdivia er det største navnet innen boliviansk film i dag som historisk sett er mest kjent for sine kraftpiller av noen politiske «geriljafilmer» av Jorge Sanjinés. Som i Sanjínes filmer And So It Is (1966) og Blood of the Condor (1969) blir denne filmen en ganske effektiv kommentar på klassesystemet i Bolivia. At skaprasistiske Carola er så glad i fargen hvit og renslighet skinner gjennom i det «Blendahvite» interiøret og i kostymer – men også i det unaturlig myke hvite lyset i filmens innendørsscener. Dette er et tydelig stikk mot det privegilierte hvite samfunnet og ønsket om å tilpasse seg det – i Bolvia og ellers. Hvitheten virker påtatt her og ser ut til å dekke over skitne sannheter.
Uten å avsløre hva som skjer blir denne mistanken bekreftet etter hvert. Midtveis tar filmen en noe overraskende vending der klassesystemet blir snudd på hodet innenfor disse fire veggene, et ganske smart grep som endrer hvordan vi ser på dette litt for perfekte paradiset og «dronningen» Carola, uten at fasaden eller panoreringen endres. Jeg elsker når en filmskaper har såpass kontroll på tilskueren og det endelige produktet. Det vi blir vitne til er en slags død og ny vår, forhåpentligvis, i et fattig land som Bolivia.
Dessverre blir jeg litt sjøsyk (eller høydesyk?) av den konstante panoreringen som er i overkant insisterende fordi kamera rett og slett beveger seg litt for raskt. Det hadde altså vært en fordel om denne slow cinema filmen var enda tregere. Her kunne de med fordel hentet inspirasjon i den flytende panoreringen i Chantal Akermans filmer, slik at man kunne sunket inn i filmen i en enda større grad.
Southern District gikk sin gang på filmfestivaler da den var ny i 2009, men har stort sett blitt glemt siden. Det er det ingen grunn til, da dette er en ganske kløktig film om samfunnsklasser som har noen subtile grep andre filmer kan lære av.
Filmen kan streames på Amazon Video og er også tilgjengelig på DVD fra Storbritannia.
Southern District (Zona sur) – Skrevet og regissert av Juan Carlos Valdivia, med; Ninón del Castillo, Pascual Loayza, Nicolás Fernández og Viviana Condori. Lengde: 1 t 48 min. Land: Bolivia. Premiere: 11. mars 2011 (Storbritannia).
