Tusen ganger god natt – Regi: Erik Poppe – Paradox Spillefilm A/S / Newrange Pictures / Film i Väst – 1 t. 57 min.
Rebecca (Juliette Binoche) er en av verdens mest talentfulle og ettertraktede konfliktfotografer, men setter seg selv stadig i fare ute på oppdrag. Dette gnager på ektemannen Marcus (Nikolaj Coster-Waldau), og deres to barn. På et oppdrag i Afghanistan blir Rebecca nesten drept av en selvmordsbomber. Marcus har fått nok av bekymringene han og barna deler for henne hver gang hun setter livet på spill, og Rebecca må ta den vanskelige avgjørelsen å velge mellom en karriere hun elsker og familien sin.
Noe man legger godt merke til er at Erik Poppe bevisst har valgt å ta avstand fra den stereotypiske Hollywood-modellen hvor mannsrollen som oftest har de farlige jobbene i film og TV. Denne gangen er det en kvinne som risikerer sitt eget liv for å dra inn i krigsherjede land, og hun elsker det.
Akkurat denne nokså uventende byttingen på hva man forventer av kjønnsroller i film hjelper til å forsterke balansen mellom temaer filmen velger å ta opp, og skaper en forfriskende blanding av følelser, konfliktperspektiver, og filmkunst. Tusen ganger god natt sjonglerer med fokus på konfliktområder, personlig familiedrama, og emosjon foran publikum, men mister ikke ballene en eneste gang.
Rollefigurene er skrevet på en troverdig og ekte måte, noe som er essensielt for en film som holder fokus på følelser, og familiens reaksjoner til Rebeccas farlige arbeid. Samtidig blir vår oppmerksomhet ikke tatt vekk fra konfliktområder ved måten Rebecca formidler sine egne følelser og tanker rundt arbeidet hennes. Også filmatiske grunnelementer fremhever og forsterker disse på en nokså kunstnerisk måte.
Erik Poppe er en dyktig regissør, som i sine tidligere verk har fått publikum til å føle og tenke grundig gjennom hva de har sett, og det klarer han også denne gangen. Seerne får smake på sympati, sinne, kjærlighet, og alt som hører med i filmens fortelling – som underholder fra start til slutt.
Dette er norsk film på sitt beste, selv om den er engelsktalende av økonomiske årsaker. Om du er den som ikke er ofte på kino, men når du er det så ønsker du å se en god film, så la det bli denne. For dem som søker lett underholdning som ikke krever noe som helst ettertanke, er kanskje ikke denne filmen det rette valget, men om du setter pris på en god historie med følelser, kunstnerisk formidling av dem, gode skuespillere, og et tema som skaper dyp ettertanke, så må du se denne.
