The World’s End – Regi: Edgar Wright – United International Pictures – 1 t. 48 min.
Etter en rekke bi-roller i store Hollywood produksjoner, er Simon Pegg endelig tilbake der han hører hjemme, denne gangen fullere enn noen gang.
Gary King (Simon Pegg) er en førti år gammel “tenåring” som etter år med rusmisbruk har havnet på rehabilitering. Der minnes han en kveld for tjue år siden, da han og fire barndomskompiser skulle gjennomføre den berømte lystløypen i den søvnige hjembyen deres. Oppdraget bestod i å drikke en halvliter for hver av de tolv pubene de besøkte, seansen skulle avsluttes på The World’s End. Gjengen kom aldri så langt. Gary har lyst til å prøve på nytt, og samler sammen den gamle gjengen, som alle har blitt etablerte og fornuftige. Men alt er ikke som det skal være i hjembyen.
Dette er den siste filmen i den tematiske trilogien til Edgar Wright, som sammen med Pegg har skrevet manuset. Duoen har tidligere gjort braksuksess med de geniale parodiene Shaun of the Dead og Hot Fuzz, men treffer ikke blinken like godt denne gangen, til tross for tidvis humor av høy kvalitet.
Simon Pegg gjør en strålende jobb som antihelten Gary, en til tider uspiselig karakter som fortsatt lever på sin ungdommelige storhetstid. En mann som nekter å vokse opp, og som en følge av det står i stor kontrast til sine ufrivillige kompanjonger, som for øvrig er gestaltet av kremen av britiske komikere. Det er for øvrig nærmest absurd å se Nick Frost som den streite av de to.
The World’s End har i likhet med Shaun of the Dead brukt overnaturlige elementer som sitt faremoment, denne gangen i form av roboter som er en del av et intergalaktisk plott om å «starbuckifisere» verden. Filmen er en satire på dagens samfunns manglende vektlegging på individualisme, men beveger seg ikke for mye inn på dette temaet. Her skal det drikkes.
En film der samtlige karakterer er overstadig beruset gjennom store deler av handlingen kunne fort fortont seg som usammenhengende surr. Det er ikke tilfellet. Den er smart skrevet og filmens protagonist er uansett like håpløs i edruelig tilstand. Filmen går heldigvis ikke i den fellen at den blir for moralprekende. Gary er denne samme pubertale alkisen fra start til slutt, og med unntak av et par eksistensielle dilemmaer er han lite kritisk til sin egen personlighet.
The World’s End er ikke like banebrytende som sine forgjengere, men er en morsom satire om feilslått nostalgi, som kan nytes med en halvliter. Eller tolv.
