The Hunger Games: Catching Fire – Regi: Francis Lawrence – Color Force / Lionsgate – 2 t. 26 min.
Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) har kommet trygt hjem etter å ha vunnet den syttifjerde årlige «Hunger Games» sammen med sin kompanjong, Peeta Mellark (Josh Hutcherson). En seier i de brutale Dødslekene setter krav til vinnerne om å forlate venner og familie for å dra på en seiersturné i de tolv distriktene som avsluttes i hovedstaden.
Katniss aner et opprør true i luften i løpet av turnéen, men hovedstaden holder fremdeles et jerngrep rundt befolkningen mens president Snow erklærer den syttifemte årlige utgaven av lekene, et såkalt «Quarter Quell» som blir en meget spesiell anledning som kan forandre nasjonen for alltid.
Nytt publikum trenger ikke å ha sett originalen for å se denne filmen. I filmens start blir det kjapt oppsummert hva som har hendt opp til nå, men det anbefales selvfølgelig at man ser den første filmen. Da ser man virkelig hvordan rollefigurene har forandret seg etter det grusomme de har opplevd i «The Hunger Games».
Gode skuespillerprestasjoner fra hovedrollene formidler godt følelsene som sitter igjen fra deres fæle minner, og de er troverdige når de viser at de lider fra posttraumatisk stress-syndrom. Vi føler med dem, og er engstelig på deres vegne, noe som denne filmen spiller kraftig på for å gjøre den mer spennende, og spennende er den. Den starter nokså rolig, men dette er for å føre historien til Suzanne Collins’ roman videre, men action blir det, og de som håper på å få smake på samme kaken fra forgjengeren vil få et sukkersjokk så det holder.
Filmen haster seg nok gjennom mye, men holder en fin flyt og den emosjonelle undertonen forsvinner ikke, og skyter opp spenningen til en grad hvor det blir lettere å overse det litt overdrevne plottet som virker litt for perfekt og usannsynlig. Hollywoods tryllestøv blender sitt publikum fra de små klisjéer og pirk som er faste ingredienser i denne type film, og serverer et herlig stykke av action, drama, og farger.
Musikken sitter som støpt, er godt komponert, og hjelper i ytterste grad til med å fremheve følelser og spenning i sekvensene som krever det. Til og med birollene, og de nye karakterene, imponerer her. Om du har gledet deg til en oppfølger til The Hunger Games, så vil du mest sannsynligvis ikke bli skuffet. Kanskje blir du enda mer investert i handlingen etter å ha sett denne filmen, og kanskje synes du denne filmen er enda bedre enn sin forgjenger.
The Hunger Games: Catching Fire er en verdig oppfølger som fyller skoene til sin forgjenger med mer utringning enn man forventer. Om du likte den første filmen vil du like denne.
