[usr 3.5]
Samtidig som Diana og Charles spretter champagnekorken i bryllupet sitt på midten av 80-tallet, foregår bryllupet til Liv og Terje her hjemme i Norge. Når de litt senere får en datter, får hun så klart navnet Diana. Men Liv og Terje er ikke fødte foreldre, og vil heller konsumere alkohol og ha det gøy. Dette kolliderer fort med forstadslivet, og skaper problemer for Diana etter hvert som hun blir eldre.
Selv om poenget er noe overbrukt, er overdådig bruk av musikkmontasjer kanskje et av de første tegnene på at en film ikke helt vet hva den gjør. Det er også tilfellet her. Allerede det første kvarteret må man sitte igjennom tre-fire montasjer før man kommer til noe av substans. Og selv om filmen tidvis finner plottråder å henge seg på, bruker man mye av tiden flytende på åpent hav. Det manglende fokuset gjør også at andre aspekter, slik som kameraarbeidet, ofte bommer på de emosjonelle høgdepunktene og ofte befinner seg på feil sted til feil tid.
Men greier man å ignorere helheten i filmen, og la seg forføre av de individuelle øyeblikkene, åpner en annen side av filmen seg opp. Dynamikken mellom Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen taler virkelig til erfaringen de har på lerretet. Scenografien er også fantastisk, og greier å skape virkelighetsnære bilder av Norge på 80- ,90- og 00-tallet, så vel som i 2020. I en verden der den norske filmmarkedene stadig konkurrerer for å bli mer som den amerikanske, og punger ut millioner for å importere biter av Hollywood til Norge, er det noe så forfriskende norsk over Dianas Bryllup. Sladder og sjalusi i småsjarmerende forstadshus, og mørke skjebner som gjemmer seg bak jante-fasadene vi bygger. Så selv om den større strukturen svikter, finner man uansett veien inn i filmens univers og kan nyte de vekselvis fine og ømme øyeblikkene mellom hovedkarakterene.
Men selv her er der en noe amatørmessig iver. I de scenene der filmen virkelig traff, og lot meg kjenne på sårheten i den dysfunksjonelle familien, tok det ikke lenge før lyddesigneren skulle slå på stortromma og slenge inn en popsang fra årtusenskiftet. Og plutselig var alle følelsene jeg kjente borte. Og selv når filmen kommer til sitt emosjonelle klimaks, som faktisk presterer å være ganske rørende, ser filmen seg ikke for god til å skynde seg videre til en kitsch dansemontasje med gyllen konfetti og popmusikk. Man føler virkelig at produksjonen burde la wrap-partyet foregå utenfor kameraets øye og filmens verden.
Det er en stund siden jeg var så usikker på om jeg kan anbefale en film, som jeg har vært med Dianas Bryllup. For på overflaten er den full av tilsynelatende problemer og en fortellerstruktur som kommer til kort. Men samtidig virker den også unik i moderne norsk sammenheng. Det er sjeldent vi får filmer her til lands som treffer den norske opplevelsen så godt som denne. Og der er mye underholdningsverdi i å bare sitte i salen og prøve å kjenne igjen karakterer og personlighetstrekk fra ens eget liv. Jeg fant selv igjen mange trekk fra mine egne slektninger og naboer i filmens karaktergalleri. Og selv om jeg igjennomgående fant ting jeg skulle ønske var løst annerledes, sluttet jeg etter hvert å bry meg problemene, og gliste heller forsiktig med når filmen virkelig traff der den skulle.
Dianas Bryllup – Regi og manus av Charlotte Blom; med Marie Blokhus, Pål Sverre Hagen, Olav Waastad, Jannike Kruse, Ine Willman, Nader Khademi. Spilletid: 1 t 37 min. Land: Norge. Norgespremiere: 11.09.2020 . Aldersgrense 12 år
