Vintersøvn (Kis uykusu) – Regi: Nuri Bilge Ceylan – Zeynofilm / Bredok Filmproduction / Memento Film Production – 3 t. 16 min.
Etter flere år med en rekke internasjonale festivalpriser, spesielt i Cannes, for slike kunstneriske mesterverk som Uzak (2002), Climates (2006) og Once Upon a Time in Anatolia (2011), stakk den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan endelig av med den gjeveste prisen under årets filmfestival i Cannes, nemlig Gullpalmen, for sin siste film Vintersøvn. Og etter endelig å ha sett filmen kan jeg med sikkerhet si meg enig i juryens valg.
Vintersøvn finner sted oppe i de høye anatoliske fjellene, hvor den pensjonerte skuespilleren Aydin driver et høyfjellshotell, sammen med sin nylig skilte søster Necla og sin mye yngre kone Nihal. Aydin bruker det meste av sin fritid på å skrive artikler for lokalavisa Steppenes stemmer, samt å ivareta sitt fars imperium, som vil si at landsbyen i nærheten ennå må betale avgifter til Aydin. Han liker å være herre over dette lille kongedømme, og har aldri siget etter stjernestatus, selv om mulighetene har vært der.
Selv om Aydin gjør en god jobb som hotellsjef, og er vennlig og imøtekommende mot sine gjester, har folkene rundt ham og i landsbyen et nokså ambivalent forhold til ham. Spesielt har han problemer med sin kone Nihal, som prøver å gjøre det beste ut av den kjedsommelige tilværelsene på fjellet. Til tross for snøen og kulden på utsiden, settes sinnet i kok når begge begynner å snakker rett fra leveren om det store gapet som har oppstått mellom dem, og hvor begge beskylder hverandre for mangel på både takknemlighet og medfølelse.
I motsetning til Ceylans tidligere filmer er Vintersøvn mer karakterdreven, og legger enda større vekt på skuespillerprestasjoner. Kinematografien av Ceylans faste kinematograf Gökhan Tiryaki, er som alltid slående og ikke minst Tarkovskij-inspirert. Men det er ikke like mange langsekvenser slik som i Ceylans tidligere filmer, tvert i mot er det større fokus på ansikter. Det virker som om Ceylan har beholdt Tarkovskijs kinematografi, men har gått over til mer Bergman-inspirerte dialoger. Spesielt kan denne filmen minne mye om Bergmans Scener fra et ekteskap, med de kraftfulle dialoger og ikke minst eksepsjonelt gode skuespillere.
Manuset er velskrevet, og alle karakterene får den dype fremstillingen de fortjener, spesielt hovedpersonen Aydin, som flere ganger fremstår som godtroende, vennligsinnet og intelligent. En godkar rett og slett. Mens andre ganger er Aydin en karakter man virkelig hater, som når han arrogant og nådeløst kritiserer sin kone, som han fortsetter å nedverdige selv om hun strigråter. Men det er ikke bare Aydin vi har varierende syn på, også hans søster og og hans kone. Dette er dessverre en allsidighet de aller fleste av oss dessverre kjenner altfor godt til. Vi har alle våre engler og demoner.
Dette er film som også viser dybde via informasjon som ikke blir gitt. For eksempel er alltid den store aldersforskjellen mellom Aydin og Nihal en dynamisk faktor, for det ville ikke vært det samme hvis det hadde vært en kvinne på Aydins alder. Man stiller seg slike spørsmål som hvordan de møttes, hvorfor de ble gift og hva det er Nihal ser i Aydin? Og hva som er ekstra fascinerende er fraværet av seksualisering, ikke en gang kyssing er med. Det virker som sex eller alder ikke spiller noen som helst rolle for karakterene. Det er heller et platonisk mondent forhold mellom disse to menneskene, og at det er kun argumentasjon som er den eneste faktoren i den iskalde fronten mellom de to. Deres forhold er bisart nokså lik forholdet mellom far og datter.
Jeg liker også veldig godt de rolige dagligdagse samtalene. Spesielt de mellom Aydin og søstera, mens de diskuterer om Aydins artikler. I tillegg er hans samtaler med hotellgjestene også svært interessante, av de tre gjestene som er der er det en motorsyklist som har landeveien som sitt hjem. De to andre er japanske turister, som jeg ønsket vi kunne se mer av. Men man får mye ut av motorsyklisten uansett.
Som sagt så synes jeg at dette var en verdig vinner av Gullpalmen, og i tillegg en av årets beste filmer. En film som er alt fra visuelt vakker med dens praktfulle kinematografi som virkelig får fram den melankolske vinterstemningen til den praktfulle naturalistiske dialogen og skuespillerprestasjonene, som virkelig har mange lag og nyanser. Kanskje er dette min favoritt Ceylan-film, selv om det er ganske gjevt mellom denne og Once Upon a Time in Anatolia. Men denne filmen er uansett en bekreftelse på at Ceylan er en av dette tiårets beste regissører.
