Mark Schultz (Channing Tatum) er en gullmedaljevinner i bryting. Han og broren Dave (Mark Ruffalo) briljerte i de olympiske lekene i 1984, men noen år senere plages den ensomme Mark av å leve i skyggen av hans storebror. Han blir kontaktet av den eksentriske, men mentalt ustabile, millionæren John du Pont (Steve Carell), som blir hans nye trener. Han vil oppfylle det store ønsket til Mark. Å vinne det kommende verdensmesterskapet og få gullmedalje i de olympiske lekene i Seoul.
Denne beskrivelsen var det jeg fikk ut av diverse nettsider og dette var inntrykket man kunne få av trailere. Det høres ut som den klassiske sportsfilmen, men det var den ikke. Det var kanskje den minst sportslige sportsfilmen jeg noensinne har sett. Ikke nok med at den unngår praktisk talt alle sportsfilm-klisjeer, men den bruker bare brytersporten til å fortelle en mye mer intim og kompleks historie.
Kompleksiteten stammer fra de tre helt enestående skuespillerprestasjonene. Bennett Miller har en tendens, gjennom Capote og Moneyball, å bringe det aller ytterste fra rollebesetningen. (Hvem hadde trodd Jonah Hill, tullebukken i 20-årene, kunne bli Oscar-nominert?)
Miller gjør det han gjorde for Jonah Hill i Moneyball nok en gang, ved å dra frem Channing Tatum, Mark Ruffalo og Steve Carell i vidunderlige prestasjoner. Sistnevnte er mer kjent for sine komiske figurer, og selv om han har gjort seriøse roller, så var det ikke før i denne filmen hvor han transformerte seg til noe helt annet. Make-up har gjort en litt subtil, men fremragende innsats for å få Carell til å likne mer på den virkelige Du Pont. Og i samsvar med dette viser en skremmende ugjenkjennelig Carell, gjennom sin gange, manerer og tale, en mystisk skrue med pussige komplekser.
Ruffalo blir kanskje litt oversett, men jeg mener han også var særdeles ugjenkjennelig og gjør en human og interessant karakter. Samspillet mellom brødrene gis ikke ved redegjorte replikker, men ved hjelp av kroppslige responser (de driver som sagt med bryting begge to). De viser særdeles godt en broderkjærlighet uten å måtte fortelle publikum dette. Channing Tatum gjør også sin beste rolle, da det er mye subtilt å studere i Marks reaksjoner fra det grøssende samholdet han har med Du Pont. Disse tre karakterene gjorde alt dette til en høyst fascinerende, intens og drivende film.
Foxcatcher er en historie om kontroll og manipulasjon. Gjennom en dyp karakterstudie, hvor vi som publikum kan ha timeslange diskusjoner om de psykologiske plagene til karakterene, gjør Bennett Miller verket sitt til en grøssende dramafilm. Store og tåkete landskapsbilder slås sammen med de fargeløse omgivelsene og gjennom en «slow-paced» dramaturgi gir han oss et rivende portrett på menneskets ustabilitet.
Denne filmen er basert på en sann historie, en historie som jeg visste ingenting om. Jeg er redd filmen mister litt av spenningen etter hvor mye man vet om historien, noe som er litt synd. Den vil derfor føle mye tregere enn nødvendig. Jeg anbefaler å la være å oppsøke historien før man ser filmen, selv om innholdet skader ikke det praktfulle verket som er Foxcatcher.
Foxcatcher – Regissert av Bennet Miller; skrevet av E. Max Frye og Dan Futterman; med Channing Tatum, Steve Carell, Mark Ruffalo. Spilletid: 2 t. 9 m. Land: USA. Premiere: 16. januar 2015
