Det første kvartalet av 2006 kjøpte jeg meg en samleboks med diverse filmer av Stanley Kubrick. Jeg hadde sett The Shining høsten før, og på nyåret så jeg 2001: En romodyssé. 15-åringen i meg var frelst. Ti år etterpå er vi her igjen. Det er muligens tiende gang jeg ser filmen og Stanley Kubrick imponerer meg fremdeles.
Når sant skal sies opplevde jeg filmen for første gang da jeg var 9-11 år. Jeg skjønte selvsagt ikke noe som helst, og jeg lurer på om jeg slo av i det den psykedeliske romsekvensen begynte, men jeg husket den. Det var noe utenom det vanlige ved filmen, som trakk meg tilbake da jeg var eldre. For hver eneste gang jeg har sett filmen igjen, har den åpnet mitt sinn mer og mer. Og gjett om denne opplevelsen fra Kosmorama innfridde dette.
Jeg krysset fingrene for å få fysisk billett, som betjeningen var snille nok til å skrive ut. En billett jeg kan ramme inn og mimre tilbake til. Køen var allerede lang, forestillingen var utsolgt og spenningen var nesten på høyde med Star Wars: The Force Awakens, noe som er latterlig, da jeg gjetter at brorparten av de som så 2001: En romodyssé har sett den før. Opptil flere ganger.
Filmens fire satser
Som en symfoni deles filmen i fire deler. Første del finner sted noen millioner år siden, i begynnelsen av vår menneskes evolusjon, hvor vi observerer våre apeforfedre oppdage det første redskapet. Et bein fra et skjelett kan brukes til å slå ting med. Denne oppdagelsen skjer på grunn av en mystisk monolitt som har blitt plassert i ørkenen der apene bor. Handlingen tar oss dermed til neste sats. En fremtid hvor vi er omringet av redskaper. I moderne tid hvor vi har mestret romfart og reiser rundt i skjelettaktige skip. Her oppdager mennesker en mystisk monolitt på månen. Neste del er vår hovedhandling, i år 2001, hvor vi befinner oss på The Discovery, en romferge som er akkompagnert med verdens mest intelligente komputer: HAL 9000. Mennesket har kommet så langt at vi har laget noe som er, i følge den selv, helt perfekt og feilfri. Dramatikken mellom komputeren og crewet er det som utgjør filmens spenningskurve, som til slutt går i en siste fase, som overgår hva vi som mennesker kan forstå.
«I don’t like to talk about 2001 too much because it’s essentially a non-verbal experience. It attempts to communicate more to the subconscious and to the feelings than it does to the intellect.» (Intervju med Stanley Kubrick av Jerome Vogel)
Kubricks perfekte bildekomposisjon
Filmen er kjent for å være saktegående og fylt med bilder som har blitt tolket gjennom flere tiår, så jeg forstår Kubricks utsagn. Men det er diverse elementer som gjentar seg. Det er et stort fokus på innretting med planeter, monolitten og karakterer. Stanley Kubrick bruker blant annet ettpunktsperspektiv, hvor midtpunktet i bildet er nøyaktig midt i utsnittet. Øyet følger inn mot midten. Det ser vi f.eks. i bildet hvor en soloppgang stiger opp over monolitten under den første sekvensen ved navn “Dawn of Man”. Månen er perfekt innrettet til sola og monolitten. På slutten av filmen ser vi et lignende bilde, hvor en døende Bowman ligger i senga, som er symmetrisk plassert foran monolitten, midt i bildet. Det er så langt fra naturlig som mulig, men vekker tanken til matematikkens verden. Alt er perfekt satt opp. Alt er «på linje». Øynene våre flyter også inn mot midtpunktet under Bowmans reise gjennom det ytre rom i filmens siste sekvens. I en psykedelisk voyage, som fremdeles står som et stort mysterium, opplever vi å bli sugd inn sammen med hovedkarakteren. Denne opplevelsen ble fremhevet i kinosalen. Jeg ble nesten lurt til å tro at jeg så en 3D-film.
Det er ikke bare det stillestående, perfekte og oppsatte som er i fokus. Filmen roterer stadig vekk, fra beinet i «Dawn of Man»-sekvensen, Poole som spinner rundt i rommet, den lille pennen som spinner rundt i månefartøyet og alle romskipene generelt. Mannen som tar bilder av monolitten på månen roterer kameraet på en merkverdig måte, før monolitten utsetter crewet med et øredøvende lydsignal. Denne roterende måten å se filmen på fortsetter frem til «Star Gate»-sekvensen, som først er vertikal, perfekt satt opp til ettpunktsperspektivet, før den spinner til horisontalt.
Verdens mest kjente klipp?
Klippingen i filmen er langsom, men åpner opp øynene våre til å studere temaene Kubrick vil få fram. Filmen flyter i behagelig tempo, som å sitte i en sal og høre på hele Beethovens niende i et strekk. Det er derimot noen uhyggelige raske klipp i filmen, bl.a. når HAL 9000, komputeren som styrer The Discovery, bestemmer for å dra ut pusteredskapet til Poole i romdrakten hans. Andre raske klipp forekommer i «Star Gate»-sekvensen hvor Bowmans sjokkerte fjes blir fort klippet inn sammen med de psykedeliske bildene som fyller skjermen. Disse kuttene blir dermed mer sjokkerende, da det kommer etter lange sekvenser.
Men det mest kjente i filmen er et match cut, som ikke må forveksles med et jump cut, hvor filmen «hopper» litt frem i tid, men har fremdeles subjektet fra forrige kutt i fokus. Dette match cut-et kuttes fra et bein som spinner i luften, til et avlangt romskip. Vi lager en umiddelbar tilknytning mellom disse to. Hvor det første representerte våre urgamle forgjengeres første skritt mot evolusjonen, så viser romskipet hvor langt vi har kommet til da. En kommentar på menneskes teknologiske framgang.
Monolitten
Som jeg nevnte tidligere, om Kubricks bildekomposisjoner og hvordan det perfekte og innrettede flyter med de utallige rotasjonene, så går vi tilbake til filmens mest mystiske objekt: Monolitten. Aldri blir ordet «aliens» eller «martians» brukt i filmen, men vi vet at noen har plassert den der. Om det er guddommelige krefter eller utenomjordiske er opp til hver enkelt, og diskusjonen rundt det har spiret filmentusiaster i årevis.
Siden vi har de sirkelkomposisjonene og ettpunktsperspektivet, og det at monolitten sirkulerer i rommet senere i filmen, kan den derfor sees både loddrett, som karakterene ser den i filmen, og vannrett, som kanskje vi seerne ser filmen i sin rette form. Det er flere teorier som går rundt monolittens funksjon, men den jeg synes er mest fascinerende er at vi seere faktisk ser på monolitten (hvorfor er det da 3 minutter med sort skjerm før MGM-logoen dukker opp, som blir gjentatt etter Intermission?)
Jeg vil også argumentere for at György Ligeti sin musikk, som er den hypnotiserende koringen assosiert med monolitten, eksisterer både innenfor sitt univers og utenfor. At det er slik monolitten taler til filmens karakterer på et nivå de ikke har oppnådd i deres evolusjon. Kun Bowman har nådd det nivået, i det han gjør sin entré i «Jupiter and beyond the infinite», det siste tittelkortet, når han har overgått det «perfekte redskapet» og den siste satsen i denne symfonien av en film. Musikken er også et ikke-diegetisk soundtrack, i likhet med «Also Sprach Zarathustra», men her er det en måte å lure oss selv til å tenke utenfor boksen, begå oss ut på en ekstraordinær filmreise (både visuelt og kroppslig, med det store fokuset på pustingen til karakterene som det eneste som eksisterer i lydbildet) og for oss å åpne sinnet. Vi blir gjenfødt med en ny opplysthet, slik som Bowman som går gjennom livet, døden og gjenfødelsen, da han muligens beveger seg gjennom dimensjoner vi ikke engang kan fatte. Hvor tid og rom opererer på en måte som er fysisk umulig slik vi kjenner reglene i dag.
Den siste sekvensen har vært omdiskutert så lenge, men jeg synes det er fascinerende at det er som om monolitten (eller de som puttet monolitten) taler til Bowman gjennom hele sekvensen. Vår persepsjon av tid forvrenges, da han ser seg selv eldes gjennom hele prosessen, og rom blir også forvrengt, da elementer dukker opp og forsvinner i løpet av filmkuttene. Han tar et siste måltid, som er en fin utvikling fra å spise rått kjøtt, til kvadratiske rundstykker («Chicken?» og som crew-medlemmet svarer «Something like that. Tastes the same anyway») og til en fremtid hvor vi spiser mat som ikke ser ut som mat lenger. I et renessanserom, med futuristiske gulvplater, inviterer Kubrick oss til et siste puslespill
På samme måte som monolitten pusher menneskene til et steg videre i deres utvikling. Fra det første redskapet, til redskapet blir et romfartøy og til redskapet blir, som dem selv, et smart individ kapabel til fantastiske og forferdelige handlinger, før mennesket kan tilintetgjøre redskapet, så pusher denne filmen oss til å oppleve den på et høyere nivå enn noe annet. Jeg blir født på ny, mer opplyst og føler som om jeg forstår alt om livet og universet, og jeg har ikke tatt noen ymse substanser under visningen. Om monolitten er et symbolsk kinolerret, så ble iallefall alle trollbundet. 2001: En romodyssé er en storartet og religiøs opplevelse.
2001: A Space Odyssey - Regissert av Staneley Kubrick; skrevet av Stanley Kubrick og Arthur C. Clarke; med Keir Dullea, Gary Lockwood, William Sylvester Spilletid: 2 t. 22 min. Land: USA. Utgivelsesdato: 28. februar 1969 (Norge)
