Annabelle – Regi: John R. Leonetti – New Line Cinema / Evergreen Media Group – 1 t. 38 min.
John Gordon (Ward Horton) kjøper en sjelden og gammel porselendukke til sin gravide kone Mia (Annabelle Wallis) som er en samler av slike gjenstander. Ikke lenge etter blir deres hjem invadert av to sataniske sektmedlemmer, som dør voldelig etter politiets ankomst. Men dette er ikke slutten på deres traume. Dukka blir brukt som en kanal for noe langt mer fryktinngytende som blir manet frem.
Forgjengeren The Conjuring gjorde kjempesuksess da den kom på kino, og nå, bare ett år senere, kommer en spin-off, som setter dukka Annabelle, som blir nevnt flere ganger i The Conjuring,i fokus. Med bare en fjerdedel av budsjettet kaster John Leonetti seg på horrortoget og kommer fram til endestasjonen før Halloween, men lever den opp til sin forgjenger og klarer den å stå på egne ben?
Filmen våger seg ut på religiøse settinger som mange har gjort før, og i handlingen er det lite nytt og originalt å finne, men metodene for å inspirere skrekk og gru i settingen er forandret fra de gamle og klisjéfulle skrekkfilmene, og tilbyr nytenkning og for ikke å nevne kreativitet. Selv om historien er gammel blir den fortalt på en ny og forfriskende måte. Noe som er den sterkeste fordelen denne filmen har. Manuskriptet er svakt og kjedelig med unntak av dialogene, som brukes direkte som virkemiddel for kinematografien og symbolikken som foregår i bakgrunnen.
Skuespillerprestasjonene kunne vært bedre, men er heller ikke av lav kvalitet. Det er godt nok til å fremheve hva regissøren ønsker du skal se, og hva han ønsker du skal se gjennom linjene. Lyd og musikk, som er like viktig som det visuelle i en skrekkfilm, er av ypperste kvalitet og skuffer ikke i et eneste sekund.
Men det man kanskje lurer aller mest på når man leser en anmeldelse av en skrekkfilm er om den er skummel eller ikke? Hvis du lengter etter å kjenne hjerte banke seg ut av brystet ditt, og pulsen så høy at du kan høre den, vil du kjenne akkurat dette hvis du ser denne filmen. Den er minst like skummel som The Conjuring om ikke skumlere, men kanskje på en litt annen måte. Det er ikke altfor mange «jump-scares» som de fleste uinspirerte skrekkfilmer lever av, men mer atmosfærisk og intens skrekkmetodeinnføring.
Hvis du har et sykelig behov for å reservere de neste nettene med mareritt og lett paranoia for det overnaturlige, så vil du få ønsket ditt oppfylt etter å ha sett Annabelle.
