«Godzilla: King of the Monsters» – Gigantisk flopp

1.5 out of 5 stars

Godzilla: King of the Monsters er atter et håpløst forsøk på et kinematisk univers. Filmen er en direkte oppfølger til Godzilla fra 2014, og linker også inn Kong: Skull Island med små referanser og kommentarer her og der. Håpet til Warner Bros er nok en fremtidig film hvor King Kong slåss mot Godzilla. Problemet (som Universal fikk smertefullt erfare med sitt Dark Universe, for å ikke glemme DCEU) er at det er ganske vrient å skulle lage et sammenhengende filmunivers hvis man ikke evner å lage kompetente filmer. Godzilla fra 2014 var helt ok, og Kong: Skull Island hadde så mye selvhumor at det ble en fornøyelig kinoopplevelse. Godzilla: King of the Monsters er hverken ok eller fornøyelig.

Etter at San Francisco ble jevnet med jorden i foregående film, har myndighetene begynt å vurdere om disse gigantiske monstrene burde utryddes. Monarch, den private organisasjonen som overser forskning og kontroll over disse såkalte ”titans” prøver å forhindre det fra å skje, men når en økoterrorist frigjør en trehodet lyn-drage fra isen med navn Monster Zero, snus hele verden på hodet. Har vi våpnene og styrken som trengs, eller er det Godzilla som må komme til menneskehetens unnsetning?

Handlingen i filmen henger ikke på grep. At det i det hele tatt hadde vært en debatt om slike skapninger skulle fått leve er komisk. Monstre så store og mektige hadde vært en så stor trussel for menneskeheten at vi hadde øyeblikkelig – og rettmessig – forsøkt å utrydde dem. Karakterene i filmen får heller ikke bestemt seg helt for hva de mener om dette, som gjør det vanskelig å skille på motivasjonene til de ”snille” og de ”slemme”. Organisasjonen Monarch er heller ikke forklart på noe vis, og det er ingen grenser på hvor mye penger og utstyr de har. De er magisk tilstede med bunkere og fartøy når enn historien krever det.

Skuespillerne får ingenting å gjøre. Mille Bobby Brown, mest kjent som Eleven fra Stranger Things, gjør et heroisk forsøk her, og Kyle Chandler og Vera Farmiga er alt for gode skuespillere for dette makkverket. Charles Dance er selvfølgelig også fullstendig bortkastet, og sannsynligvis bare med i filmen så kan levere linjen ”long live the king” i sin ruvende Game of Thrones-stemme.

Det er et tamt forsøk på noe karakterdrama her, men handlingene til hovedpersonene er cirka like logiske som de er i Transformers-filmene. En mor gjør hva som helst for sin datter, bortsett fra når hun detonerer en bombe de er rett ved siden av. Sett bort ifra noen ellers meningsløse emosjonelle øyeblikk, er majoriteten av menneskene i filmen samlet i fancy rom fulle av teknologi, akkurat som i 2012, Pacific Rim og The Meg. Deres eneste funksjon å enten stirre med store panikkslagne ansiktsuttrykk på dramatiske CGI-monstre, eller levere flat eksposisjon til seeren. De som faktisk beveger seg ut i blant all ødeleggelsen er kledd i det tjukkeste ”plot armor” noensinne, som gjør at all håndfast action i filmen er steril for konsekvenser.

Gareth Edwards ble kritisert for å ikke vise Godzilla nok i sin 2014-filmatisering. Det er for så vidt sant, men i all sin middelmådighet var filmen riktig så pen å se på, men noen virkelig slående bilder. Godzilla: King of the Monsters prøver å gjenskape kinematografien, men klarer ikke annet enn å overdrive. Monster Zero på toppen av en vulkan med et kors i forgrunnen, og et sommerfugl-lignende monster som kommer med fra himmelen omringet av et engelsk lys, billedbruken er så smør på flesk at det innimellom minnet om en anime-serie.

Filmens desidert største problem er at den desperat prøver å være seriøs. Kong: Skull Island, og Pacific Rim for den saks skyld, fungerer fordi både regissøren, manuset og skuespillerne har det moro med galskapen. Det er selvrefererende og overdrevet, det er bare ment som storslagen popkornunderholdning. Man kan ikke lage en film om gigantiske monstre og så forvente at folk skal leve seg inn det med full seriøsitet. Da må man i det minste være i stand til å støtte det opp med en godt manus, noe Godzilla: King of the Monsters ikke er i nærheten av.

Godzilla: King of the Monsters prøver å kombinere episke slåsskamper imellom gigantiske monstre med en ektefølt og menneskelig fortelling. Det er ikke veldig overraskende at den svikter på alle punkter. Ikke er slåsskampene særlig minneverdige, handlingen henger ikke på grep, og skuespillerne får ingenting å gjøre. Den store kampen for et nytt kinematisk univers er tapt.

Godzilla: King of the Monsters – regissert av Michael Dougherty; med Kyle Chandler, Sally Hawkins, Millie Bobby Brown, Vera Farmiga og Ken Watanabe. Spilletid: 2t 11m. Land: USA. Premiere: 31.05.19 Aldersgrense: 12 år.