Bli medlem

Forfatter: Magnus Johnsen

“Doctor Strange in the Multiverse of Madness” – Meget solid MCU film som nerdene vil like, men som ikke når sitt fulle potensial

Doctor Strange tukler mer med multiverset i denne filmen, de er for eksempel inne i et tegneserie univers, og et hvor de er maling. Hvor gøy er ikke det? Doctor Strange in the Multiverse of Madness henter opp historien relativt fort etter Spider-Man: No Way Home. Filmen starter med å introdusere en ny karakter med ganske unike krefter, America Chavez, spilt av Xochitl Gomez. Dette er virkelig en gøyal karakter med morsomme krefter som jeg gleder meg til å se mer av. Andre karakterer som blir introdusert i filmen som jeg også gleder meg til å se mer av er …… Neida, skal ikke spoile noe, men satan det er mange gledelig gjensyn på karakterer vi har sett før i MCU, men også en haug med nye karakterer som loker rundt i multiverset, noen som har blitt teaset over sosiale medier fra før, men også noen ordentlige overraskelser. For det er nemlig det denne filmen gjør best, og som i min mening har vært Marvel sitt beste triks siden Avengers: Endgame, altså det å spille på fan-service og det å glede alle nerdene. For det skal sies, jeg er nerd, og denne filmen gjorde meg ubeskrivelig glad.  Problemet derimot, er at etter konklusjonen av “The Infinity Saga” så virker det som at MCU nesten bare spiller på fan-service og ikke på faktisk historiefortelling og filmskaping. Ikke at det her er dårlig, tvert i mot faktisk, denne filmen har sekvenser som virkelig kan gå inn som noen av MCUs kuleste scener, men man ser tydelig at fokuset heller er på karakter-introduksjoner og kanskje litt ubetydelige actionscener. Før Endgame kom ut, så hadde alle karakterene vært planlagt og bygget opp på en fantastisk måte før Endgame endelig kom og klarte å skape en tilfredstillende avslutning for mange av karakterene. Nå skal jeg ærlig si at jeg sliter litt med å se hvor MCU vil, de bare kaster inn karakterer som er morsomme å se på storskjermen, men som ikke har en betydning for mer enn de små scenene de er en del av i akkurat denne filmen. Noe MCU virkelig var bedre på før, alle karakteren hadde en stor betydning for historien som ledet opp til kampen mot Thanos. Dette føler jeg filmene og seriene i etterkant har manglet.  Når det er sagt, så går MCU en retning som jeg ikke klarte å forutse, og selv om det noenlunde er veldig kaos, og det virker som de bare kaster ting på oss, så klarer de fortsatt å holde oss nerder interessert og engasjert i hva de vil gjøre videre og hvor de vil sende karakterene. Denne filmen er et godt eksempel på det, den utforsker multiverset på en veldig interessant og morsom måte som legger opp til at senere filmer vil utforske mye mer av dette og finne nye ting å glede fansen med. Noe som er gøy, for det er jo det fansen vil, de vil bli gledet. Jeg vil også si at dette er kanskje den Marvel filmen hittil som belønner de største nerdene mest, ettersom den har referanser til nesten alle filmer og serier som er lagd tidligere, så for å full effekt av denne må man ha sett alt opptil dette punktet, og ja, det inkluderer What If…? som tydeligvis veldig mange har droppet og sett. Og jeg som har sett alt setter pris på at Marvel gir deg belønninger på det.  Angående det filmatiske – filmen gledet mitt nerdehjerte, men ikke nødvendigvis mitt filmhjerte. De første 40 minuttene var cheesy og hadde veldig dårlig og lite overbevisende dialog, dette tar seg bittelitt opp senere i filmen, men ikke veldig mye. Noe som jeg mener var veldig skuffende. Musikken i filmen var også relativt skuffende, Danny Elfman som komponist burde legge opp til et fantastisk og morsomt score, men dessverre så blir det veldig anonymt, og med unntak av to scener jeg kommer på nå så traff ikke musikken helt som den skulle. Ikke at dette er uvanlig i MCU, men fortsatt alltid en liten skuffelse. Spesialeffektene er så bra som Marvel pleier å få til, alltid litt problemer her og der, men det kommer nok av at absolutt alt man ser på skjermen er CGI. Kanskje det jeg satt mest pris på i denne filmen da, er fokuset filmen hadde på Wanda/Scarlet Witch. Kanskje en av mine favoritt karakterer i MCU. Selv med dårlig dialog så følte man virkelig med hun og hun viser nok en gang at hennes personlige konflikt og karakter er kanskje en av de best utviklede i hele MCU, noe som allerede var bra før WandaVision, men ble utallige ganger bedre etter den serien.  Alt i alt, en veldig morsom fortsettelse av MCU og generelt en veldig solid Marvel film som gir fansen masse mer å glede seg til over kommende filmer. Mye av det filmatiske kunne blitt gjort bedre i min mening, men hvor mye kan man klage når Sam Raimi har regi og tar bruk av mange av sine skrekk-elementer og body horror i en Marvel film. Jeg vil slenge med en anbefaling om å se alt Marvel har lagd tidligere før man ser denne for å få full effekt, men hvis du ikke gidder det, se ihvertfall WandaVision og What If…?. Jeg gleder meg til å se hva MCU gjør videre.  Doctor Strange in the Multiverse of Madness. Regi av Sam Raimi. Medvirkende: Benedict Cumberbatch, Elizabeth Olsen, Benedict Wong, Rachel McAdams, Chiwetel Ejiofor og Xochitl Gomez. Lengde: 2 timer og 6 minutter. Premiere: 04.05.2022.

“X” – Hva hvis Texas Chainsaw Massacre handlet om en pornofilm?

En skrekkfilm som inneholder sex, blod, og mord. Høres vel ganske vanlig ut det?  X handler om en gjeng yngre voksne som drar til en øde bondegård, her skal de i skjul filme en kunstnerisk pornofilm uten at eierne av bondegården får vite om det. Eierne er et eldre par. Når dette paret finner ut av hva gjestene driver med, begynner ting å utvikle seg til noe voldelig og noe som kan tolkes som sært. Ikke nødvendigvis dårlig sært, men absolutt sært.  X er definisjonen på en A24 skrekkfilm. Og med det mener jeg at den først og fremst er en slow-burn. Den tar seg god tid til å bygge opp en ubehagelig stemning og skape mysterie over hva som vil skje videre, og når det først smeller, så smeller det godt. Dette er det A24 spesialiserer seg i, spesielt innenfor skrekkfilm sjangeren. The Witch(2015), Hereditary(2018) og The Lighthouse(2019) er gode tidligere eksempler på filmer som følger denne slow-burn metoden. X passer derfor perfekt inn i filmografien til A24 og man kunne kanskje ha skjønt at den er laget av studioet selv uten å vise logoen i opening credits.  Et element med moderne skrekkfilmer som ofte blir sett ned på er jumpscares, noe jeg er ekstremt enig med. Det er en billig måte å gjøre publikum redde på i min mening. Derfor er denne filmen og generelt mye av A24 sitt skrekkfilm utvalg et friskt pust innenfor skrekksjangeren. De belager seg mer på å skape en ubehagelig stemning og tone, så man hele tiden føler på intensiteten og ukomfortabelhet under filmen. Dette klarer man ikke med hyppige jumpscares servert mange ganger utover filmen. X er et glimrende eksempel på hvordan det kan gjøres på en god måte. Det er noen jumpscares, men de er godt bygd opp, og kommer på gode tidspunkt og ofte når man ikke forventer dem. Lyddesignet i filmen er også meget bra og støtter opp stemningen i filmen veldig bra. Og det er også en glede å se en moderne skrekkfilm som bruker praktiske effekter og body horror, noe som lett kunne blitt gjort med spesialeffekter. Det gir filmen en mye mer realistisk følelse, og det gjør voldsscenene mye vondere å se på, noe som er en god ting i en skrekkfilm. Filmen tar god inspirasjon fra tidligere skrekk-klassikere. Her ser man i hvert fall tydelig sammenheng med The Texas Chainsaw Massacre(1974). Det gjør filmen ganske lett gjenkjennelig og man tror man kan se hvilken retning filmen vil ta, og samtidig som at man forstår hvor det vil ende, så tror jeg ikke man klarer å forutse alt som skjer i mellomtiden. Noe som gjør dette til en ganske original film som er gjort på en måte som i hvert fall ikke jeg har sett tidligere. For å si det mildt, filmen gikk fra sexy til meget usexy veldig fort. Det virker som at regissøren Ti West, i likhet med for eksempel Ari Aster og M. Night Shyamalan har forstått seg på den moderne skrekktropen om at noe av det skumleste som finnes er nakne gamle mennesker. Trenger jeg å si mer for å vekke interesse? X er en nogenlunde original skrekkfilm med mye bra skrekkelementer som gjør filmen til en ubehagelig opplevelse. Den sliter litt med oppbygging og å være litt treig til tider, men når det først smeller, så smeller det godt som skrevet over. Absolutt en verdig film å se, og en skrekkfilm som fortjener å få ros for det den gjør bra. Bare en liten advarsel til avsluntingsvis, dette er kanskje ikke filmen for deg hvis du har lett for å bli kvalm eller generelt ikke liker ekle scener, for det var nok av dem inni her.  «X» Regissert av Ti West. Medvirkende: Mia Goth, Jenna Ortega, Brittany Snow, Kid Cudi, Martin Henderson og Owen Campbell. Spilletid: 1 time og 46 minutter. Premiere: 25. Mars 2022.

“Last Night in Soho” – Edgar Wrights forsøk på skrekksjangeren

Last Night in Soho handler om Eloise, eller Ellie som kommer inn på en mote-skole i London. Hun flytter dit og finner seg etterhvert til rette i en hybel hvor hun bor over en eldre dame. Om nettene begynner Ellie å drømme seg tilbake i tid til 60-tallet, hennes favoritt periode hvor hun møter Sandie, en sanger som prøver å slå gjennom. Dette liker hun veldig godt til og begynne med, men, 60-tallet er ikke helt som forventet. Drømmene blir mørkere og når hun plutselig blir litt for involvert i drømmene så begynner det å ha innvirkning på Ellie når hun er våken også.  Last Night in Soho er regissert av Edgar Wright, en regissør kjent for fartsfylte og originale komedier og actionfilmer. Noe som gjør denne filmen til et ganske interessant valg. Filmen er en helt annen sjanger enn det Wright har gjort tidligere, men man ser fortsatt tydelig at det er en Edgar Wright film. Og selv om filmen har noen tydelige problemer, så viser Wright med denne filmen at han mestrer skrekksjangeren også. Casting i filmen er også fantastisk. Thomasin McKenzie (Jojo Rabbit, Leave No Trace) og Anya Taylor-Joy (The Witch, The Queen’s Gambit) gjør en utmerket jobb i hovedrollene og gir filmen det lille ekstra, birollene i filmen var også veldig bra.  Filmen varer litt under 2 timer, jeg synes tiden gikk ganske fort, noe som absolutt er et godt tegn, men starten var det som holdt igjen filmen litt. Den starter ganske treigt, noe som gir filmen et litt mindre bra første inntrykk, men når filmen først kommer i gang, da holder den seg på et høyt nivå nesten ut filmen. Fantastiske fargerike scener og morsom redigering i tillegg til et veldig bra soundtrack gjør denne filmen til en fryd for både øynene og ørene. Bortsett fra i noen av drømmesekvensene litt ut i filmen hvor lyd-miksingen kan få litt overtenning og bare føles ut som bråk.  Det som fungerte dårligst for meg var historien og manuset. Historien er ikke nødvendigvis dårlig, men jeg synes ikke den fungerte i forhold med tonen Edgar Wright går for. Som sagt, redigeringen og det visuelle er fantastisk, men jeg følte ofte at det ikke passet helt med hva som ble vist. Når det er sagt, så skal Wright fortsatt ha skryt for noen av drømmesekvensene, selv om de ikke nødvendigvis passer med tone og historie, så er det utrolig kult å se på. Og noen enkeltscener i filmen gjorde meg utrolig ukomfortabel på en måte jeg aldri har vært før, og klarer en skrekkfilm det, så gjør den en god jobb. Så var det manuset da, Edgar Wright pleier å være veldig flink med å lage morsomt og unikt manus, men i skrekksjangeren ser man at han ikke har like mye kontroll. Manuset fungerer, men jeg finner mange eksempler hvor dialogen virker urealistisk og påtvunget, som kan dra deg litt ut av filmen.  Jeg elsker en god skrekkfilm, og selv med sine problemer er Last Night in Soho en film som er verdig tittelen “god skrekkfilm”. Det er en veldig stilisert film med mye unike valg gjort av Edgar Wright, noen som funker veldig bra, men også noen som svikter litt. Alt i alt, en veldig underholdende film som absolutt er verdt å se.  Last Night in Soho: Regi av Edgar Wright. Med Thomasin McKenzie, Anya Taylor-Joy, Matt Smith, Michael Ajao, Diana Rigg. 2021, 1 timer og 57 minutter. Premiere 05.11.21.

«The Last Duel» – En intim sann historie

The Last Duel er basert på en sann historie. Den handler om Marguerite de Carrouges, spilt av Jodie Comer som ved hjelp av hennes mann Jean de Carrouges går til rettssak mot Jacques Le Gris for voldtekt. Marguerite har ingen makt, men siden hun er gift med Jean så kan Jean kjempe for rettferdigheten hennes og for hans egen stolthet. Men, Jacques er en skummel mann å trosse ettersom han har mye makt og mektige venner. Jean og Jacques kommer ingen vei i rettssaken og derfor deklarer kong Charles IV at de skal gå til en siste duell. Den som vinner den vinner også rettssaken.  The Last Duel er regissert av en av Hollywoods største moderne regissører, Ridley Scott, tidligere kjent for Alien, Blade Runner og Gladiator. I likhet med Gladiator så er denne filmen et periode-drama med episk produksjon og kostymedesign, og et stjernespekket cast er heller aldri noe å se bort i fra. Her finner man Oscar nominerte skuespillere overalt, Matt Damon, Ben Affleck og Adam Driver i de største rollene med ‘nykommer’ Jodie Comer i hovedrollen.  Filmen er ganske lang, med 2 timer og 33 minutter, noe som dessverre merkes. Etter min erfaring føles den lengre enn den er, og det er ikke et godt tegn. Filmen er treig fra starten, mange scener med eksposisjon og et fåtalls actionscener som blir forkortet, noe jeg mener var dumt ettersom Ridley Scott er utmerket på å lage store og brutale krigsscener. Noen scener blir kortet ned, og andre scener blir klippet ganske uoversiktlig, som gjør at noen scener, spesielt i løpet av den første timen kan virke kaotiske.  Bortsett fra småproblemer med klipping, så er filmen ganske interessant strukturert. Den forteller samme historien tre ganger, altså i tre kapitler. Nummer 1 er historien fra Jean de Carrouges sitt perspektiv, altså hans sannhet. Nummer 2 er fra Jacques Le Gris sin sannhet og nummer 3 er fra Marguerite de Carrouges sin sannhet, som filmen mener er den absolutte sannhet. Dette gjør filmen interessant på grunn av at man får flere vinklinger på samme situasjon, og det gir veldig mening i kontekst med ordtaket “Det finnes flere sider av samme sak”. I tillegg til dette så er historien veldig sterk. Man får et intimt synspunkt på hvordan det var å være kvinne i denne tidsperioden og hvor urettferdig de ble behandlet. Og selv om jeg er gutt klarte jeg å sette meg ordentlig inn i situasjonen til Marguerite og jeg følte sinnet hennes gjennom hele filmen. Historien er urettferdig og til tider ubehagelig å se på, men alt dette bygger opp til klimakset i filmen som er meget bra utført. Den siste duellen er en perfekt blanding av bra skuespill, kinematografi og klipp, som gjør en brutal og kaotisk duell veldig oversiktlig og lett å følge med på, og til slutt gir publikum en veldig tilfredsstillende slutt.  Et av mine største problemer med filmen er musikken. Jeg, som de fleste andre setter stor pris på vakker og betydningsfull musikk i filmer. Dessverre så er musikken i denne filmen veldig anonym, eneste scenen hvor jeg føler musikken faktisk fikk skinne var i forløpet av duellen mot slutten av filmen. Ellers legger man ikke særlig merke til den og den hjelper ikke å fortelle historien på noen måte, noe som er trist ettersom musikken er komponert av Harry Gregson-Williams som er en stor Hollywood komponist.  The Last Duel er en sterk film med mange fantastiske enkeltscener og en intim historie. Og med en interessant og unik struktur, og et fantastisk klimaks gjør det filmen meget verdt å se. Men, alt i alt holder det ikke for å bli plassert sammen med Ridley Scott sine beste filmer. Man kan se likheter med Gladiator, men dessverre er Gladiator alt det denne filmen ønsker den var. Filmen er absolutt verdt å se, og en liten ekstra godbit i filmen er hårstilen til Ben Affleck og Matt Damon, fantastisk stygt, men fantastisk morsomt i samme slengen.  The Last Duel: Regi av Ridley Scott. Med Jodie Comer, Matt Damon, Ben Affleck, Adam Driver, Alex Lawther. 2022, 2 timer og 33 minutter. Premiere 15.10.2021

“The Man Who Sold His Skin” – Tunisias første Oscarnominasjon

Sam Ali er en syrisk flyktning i Lebanon. Han blir funnet vandrende rundt på kunstutstillinger for å få tak i den gratis maten som er lagt ut der. Det er på en av disse utstillingene han får en stor mulighet. En av verdens største kunstnere, belgiske Jeffrey Godefroi, spør Sam om han vil ha ryggen hans tatovert for å være en del av kunstsamlingen til Jeffrey. Sam aksepterer i et håp om at dette gir han mulighet til å få et visa, og kunne reise med Jeffrey til Belgia for å bli gjenforent med hans store kjærlighet Abeer. Problemet Sam ikke hadde forutsett, er at med denne tatoveringen på ryggen, er han ikke så fri som han håpet. Han er nå blitt et levende kunstverk verdt mange millioner euro.   The Man Who Sold His Skin er regissert av Kaouther Ben Hania, en regissør fra Tunisia. Med denne filmen klarte Ben Hania å gi Tunisia sin første Oscar-nominasjon noensinne i kategorien “Beste Internasjonale Film”. Filmen ble først vist på filmfestivalen i Venezia i 2020, hvor den ble nominert til beste film og for beste skuespiller, en pris som hovedrollen Yahya Mahayni vant og tok med seg hjem.  Midtpunktene i filmen er som sagt hovedrollen spilt av Yahya Mahayni som gjør en mesterlig jobb i rollen som Sam Ali. Bi-rollene i filmen gjør også en solid jobb, men det er vel egentlig bare Dea Liane i rollen som Abeer som får tid til å skinne utenom Mahayni selv. Utenom skuespillerprestasjonene er filmen meget vakkert filmet. Kamera-arbeidet er veldig bra gjennomført, og i samspill med til tider vakker musikk komponert av Amine Bouhafa, blir filmen en fryd for både øyne og ører. Historien er også sterk i store deler av filmen, og jeg ble investert i handlingen.  Selv om store deler av filmen fungerer bra, finner jeg store problemer også. Først og fremst, manuset i filmen føles ganske svakt, mange scener blir urealistiske og det kan dra publikum ut av situasjonen som blir vist. Dette vises spesielt mot slutten av filmen. Dessverre er jeg nødt til å konkludere med at filmen har kanskje den dårligste slutten siden Game of Thrones sesong 8. I løpet av de siste 20 minuttene inntreffer et samlepunkt på alt det som filmen gjør dårlig. Manuset, redigeringen og generelt hele historiefortellingen svikter, og gir publikum en veldig lite tilfredsstillende avslutning, noe som er trist ettersom filmen har en sterk historie som hadde fortjent mye bedre.  Siste lille småpirk, i en scene mot slutten av filmen er det en situasjon som innebærer en bombetrussel. Mange mennesker løper vekk fra stedet i redsel, men jeg fikk øye på en kvinnelig statist, som løp med et stort smil og latter hele veien. Jeg synes dette var morsomt, og jeg velger å tro at denne scenen ikke var ment til å være morsom, så dette er nok noe filmskaper har oversett, som er veldig synd.  The Man Who Sold His Skin er en sterk film med mange triste og vonde scener som treffer publikum bra. I tillegg så er det en teknisk bra film, den ser og høres veldig bra ut, så hvis du vil kose deg med vakre shots, fin musikk og en sterk historie så er dette filmen for deg. Men stopp filmen etter 1 time og 20 minutter for best opplevelse.  The Man Who Sold his Skin: regi Kaouther Ben Hania. Med Yahya Mayani, Dea Liane, Monica Belucci. 2020, 1t 44 min. Premiere 01.10.2021.