«Ninjababy» – En sjarmbombe uten like!
Ninjababy er en sjarmbombe som er både morsom og genuin. Kanskje årets største norske filmperle?
«Generasjon Utøya» – Uærlig valgkampsmateriale
Filmer som er basert på tragiske hendelser har alltid vært et sårt tema. At man skal lage underholdning ut av tragedier hvor folk mistet livene sine har ofte blitt møtt med ganske mye skepsis. Det skjedde i 1993 da Steven Spielberg kom ut med hans fiksjonsfilm om Holocaust, Scindlers Liste, og vi opplevde den samme skepsisen her i Norge i 2018, da det kom to spillefilmer basert på 22. juli samme år. Generasjon Utøya er mindre kontroversiell i sin behandling av temaet, da fokuset ikke er på selve hendelsen, men heller noen utvalgte blant dem som overlevde tragedien. Generasjon Utøya er også en dokumentar, som sjeldent blir møtt med like mye skepsis som fiksjonsfilmer, når det er snakk om filmer som tar for seg virkelige tragedier. I filmen følger vi fire kvinner som overlevde massakren på Utøya. Ina Libak og Kamzy Gunaratnam er de filmen fokuserer mest på, mens Line Hoem og Renate Tårnes også er med i litt mindre roller. Både Ina Libak og Kamzy Gunaratnam ble begge veldig politisk engasjerte etter 22. juli. Ina Libak var i perioden 2018-2020 leder i AUF, og Kamzy Gunaratnam har vært varaordfører i Oslo for Arbeiderpartiet siden 2015. Det er disse filmen fokuserer absolutt mest på, spesielt deres hverdag som politikere. Line Hoem derimot, som vi følger i hennes timer hos psykolog for behandling av hennes vedvarende PTSD, får betraktelig mindre skjermtid, og Renate Tårnes er så vidt med i filmens anslag, hvor hun forteller om hvordan hun mistet kjæresten sin under angrepet på Utøya. Dette er mitt største problem med Generasjon Utøya. Filmen føles ikke alltid helt uproblematisk i sin behandling av temaet den tar for seg. Generasjon Utøya handler som sagt om fire personer som overlevde det som skjedde på Utøya, men med måten den velger å fokusere mye mer på de to som endte opp som profilerte politikere, og ikke de to som ikke ble det føles noe problematisk. På sitt mildeste oppleves det som noe uærlig mot Line Hoem og Renate Tårnes, men på det verste er det nesten som om filmen utnytter Utøya tragedien til å lage en «rekruteringsvideo» for AUF. Ikke misforstå meg, jeg er fullt klar over at å lage en dokumentar om en tragedie som var politisk basert, uten at filmen også ender opp noe politisk, er en utfordring, og ikke alle vil være enige i at det faktisk er et problem. Det føles likevel ikke helt ærlig av filmskaperne å inkludere både Renate Tårnes og Line Hoem når deres «roller» i filmen blir omtrent kun dramaturgiske hjelpemidler. De er der på en måte kun slik at vi som publikum skal minnes på å ha sympati for, og heie på Ina og Kamzy, som også overlevde. Det faktum at jeg etter et kjapt Google-søk oppdaget at Line Hoem også er politiker, noe jeg ikke visste etter å ha sett filmen, sier noe om måten hennes fortelling er fremstilt. Om filmen hadde fokusert like mye på Line Hoems politiske karriere, eller kun fokusert på de personlige livene til filmens aktører, istedenfor å dra inn deres politiske jobber, ville dette problemet kanskje ikke vært der, men det er noe med ubalansen i det hele slik filmen er nå som gjør at den, som tidligere nevnt, føles som om den prøver å rekruttere folk til AUF istedenfor å gjøre en ærlig fremstilling av hvordan de som overlevde Utøya har det nå. Det hjelper heller ikke at et annet dramaturgisk hjelpemiddel filmen bruker er at den tar for seg hvordan Arbeiderpartiet gradvis har blitt et mye mindre parti enn det en gang var, for så å ende filmen med et slags håpefullt syn på å en dag få dem inn i regjering igjen. Jeg ville nok ikke anbefalt Generasjon Utøya for hvem som helst. Den er som sagt veldig håpefull for fremtiden, og er på sett og vis inspirerende i hvordan den viser personer som har overlevd en tragedie og kommet sterkere ut av det. Men siden den ikke klarer å unngå å føles veldig politisk ladet vil den nok for mange oppfattes slik jeg har, som en noe utnyttende valgkampsvideo med altfor lang spilletid. Generasjon Utøya – Regi av Aslaug Holm og Sigve Endresen; med Ina Libak, Kamzy Gunaratnam, Line Hoem og Renate Tårnes. Spilletid: 1t 40 min. Aldersgrense: 9 år. Land: Norge. Norgespremiere: 30.04.2021
«Tove» – Dama bak Mummitrollet var rå!
Tove er en inspirerende fortelling om en selvsikker kvinne med bein i nesa som mot alle odds og gjennom hardt arbeid skapte en global suksess.
«Soul» – Stilsikker animasjon i egen klasse!
[usr=4] Joe (Jamie Fox) er en middelaldrene jazzmusikker som aldri helt traff blinken. Han har hatt massevis av «gigs», og er en formidabel musiker, men likevel ble han aldri stjernen han så gjerne skulle ha blitt. I stedet jobber han som musikklærer, og elevene hans kunne ikke brydd seg mindre om musikk. Joe lever for musikken, og kun musikken, så når han plutselig får muligheten til å spille med profesjonelle jazzmusikere blir han overlykkelig og overbevist om at endelig har sjansen hans kommet. Alt går dessverre, som det så ofte gjør i livet, ikke helt etter planen, og Joe må finne veien tilbake fra sjeleverden, etter han møter sin tragiske slutt i bunnen av en kloakkum. La meg bare si at når det kommer til selve animasjonen så har Pixar virkelig kommet langt siden den originale Toy Story filmen kom i 1995. Soul er enkelt og greit den nydeligste dataanimerte filmen jeg noensinne har sett. Alt fra hvordan karakterene beveger seg til hvordan de ser ut er i sin egen klasse, men spesielt stilen til Soul er fabelaktig. Filmen har en kombinasjon av flere forskjellige «verdener» og konsepter, med hver sin stil. Sjeleverden minner litt for mye om Inside Out sin skildring av sinnet, mens den virkelige verden er nærmest fotorealistisk. Det er spesielt det virkelige som er slående, da Souls versjon av New York er så full av detaljer og vakkert bruk av lys at det nesten er til å ta på. En hel film satt i Souls fotorealistiske verden ville vært helt fantastisk. Animasjonen er det Soul absolutt er best på, for selve fortellingen har en smule identitetskrise. Dette betyr derimot ikke at den er direkte dårlig. Den krysser av på Pixars vanlige liste, med en humoristisk fortelling og emosjonelle øyeblikk for hele familien, med spesielt humoren som et høydepunkt. Likevel føles den både en smule for trygg, og samtidig litt rotete. Spørsmålet «Hva er meningen med livet?» er noe alle i forskjellig grad har stilt seg selv, og Soul gjør et forsøk på å svare på nettopp dette. Samtidig forsøker den å utforske både døden og mental helse. Den har enkelt og greit gapt over for mye, og når disse temaene allerede har blitt utforsket på bedre vis i andre Pixarfilmer, som Coco (2017) og Inside Out (2015), så føles det noe unødvendig. Selv med en noe for ambisiøs fortelling er likevel Soul en fornøyelsesfull og underholdende film. Det var sjeldent humoren ikke fikk hele familien til å le høyt, og med den stilsikre animasjonen var det vanskelig å ikke bli engasjert i hva som skjedde. Dette er en av 2020s beste filmer, og om man har et Disney+ abonnent er det ingen grunn til å ikke kose seg med litt sjelfull jazz. Soul – Regi av Pete Docter og Kemp Powers, manus av Pete Docter og Mike Jones; med Jamie Foxx, Tina Fey, Graham Norton og Angela Bassett. Spilletid: 1t 40min. Land: USA. Streames på Disney+
11. New Zealand – «Braindead»
Braindead er nok ikke en film for alle, men om du vil ha en film å se med gjengen en oktober-kveld med et par øl innabords fins det antageligvis ikke en bedre film der ute.
«The World to Come» – Sterkt kjærlighetsdrama, MEN…
The World to Come er ikke en dårlig film, langt ifra. Den har så mange gode sider ved seg at det er vanskelig å ikke bli engasjert, MEN…
«Last and First Men» – Surrealistisk og hypnotiserende
Last and First Men er ingen vanlig film. Måten svart-hvitt bildene av mystiske strukturer og den stemningsfulle musikken fungerte sammen var såpas hypnotiserende at det var vanskelig å ta øynene fra lerretet.
«Falling» – Usympatisk, homofobisk gubbe
Om handlingen til Falling høres uinteressant og kjedelig ut, så er det fordi det er nettopp det den er.
«Yellow Cat» – Meningsløs og kjedelig
Jeg har sjeldent blitt så skuffet av en film som jeg ble av denne. Heldigvis var den ikke lenger enn en time og tretti minutter.
«Et Glass Til» – Midtlivskrise, The Movie
Det er ingen tvil om at Thomas Vinterberg har full kontroll på hva en skikkelig underholdende film innebærer. Et Glass Til har alt; fra kjærlighet, vennskap og familie til uhorvelige mengder med alkohol.