Bli medlem

Kategori: Spalter

“X” – Hva hvis Texas Chainsaw Massacre handlet om en pornofilm?

En skrekkfilm som inneholder sex, blod, og mord. Høres vel ganske vanlig ut det?  X handler om en gjeng yngre voksne som drar til en øde bondegård, her skal de i skjul filme en kunstnerisk pornofilm uten at eierne av bondegården får vite om det. Eierne er et eldre par. Når dette paret finner ut av hva gjestene driver med, begynner ting å utvikle seg til noe voldelig og noe som kan tolkes som sært. Ikke nødvendigvis dårlig sært, men absolutt sært.  X er definisjonen på en A24 skrekkfilm. Og med det mener jeg at den først og fremst er en slow-burn. Den tar seg god tid til å bygge opp en ubehagelig stemning og skape mysterie over hva som vil skje videre, og når det først smeller, så smeller det godt. Dette er det A24 spesialiserer seg i, spesielt innenfor skrekkfilm sjangeren. The Witch(2015), Hereditary(2018) og The Lighthouse(2019) er gode tidligere eksempler på filmer som følger denne slow-burn metoden. X passer derfor perfekt inn i filmografien til A24 og man kunne kanskje ha skjønt at den er laget av studioet selv uten å vise logoen i opening credits.  Et element med moderne skrekkfilmer som ofte blir sett ned på er jumpscares, noe jeg er ekstremt enig med. Det er en billig måte å gjøre publikum redde på i min mening. Derfor er denne filmen og generelt mye av A24 sitt skrekkfilm utvalg et friskt pust innenfor skrekksjangeren. De belager seg mer på å skape en ubehagelig stemning og tone, så man hele tiden føler på intensiteten og ukomfortabelhet under filmen. Dette klarer man ikke med hyppige jumpscares servert mange ganger utover filmen. X er et glimrende eksempel på hvordan det kan gjøres på en god måte. Det er noen jumpscares, men de er godt bygd opp, og kommer på gode tidspunkt og ofte når man ikke forventer dem. Lyddesignet i filmen er også meget bra og støtter opp stemningen i filmen veldig bra. Og det er også en glede å se en moderne skrekkfilm som bruker praktiske effekter og body horror, noe som lett kunne blitt gjort med spesialeffekter. Det gir filmen en mye mer realistisk følelse, og det gjør voldsscenene mye vondere å se på, noe som er en god ting i en skrekkfilm. Filmen tar god inspirasjon fra tidligere skrekk-klassikere. Her ser man i hvert fall tydelig sammenheng med The Texas Chainsaw Massacre(1974). Det gjør filmen ganske lett gjenkjennelig og man tror man kan se hvilken retning filmen vil ta, og samtidig som at man forstår hvor det vil ende, så tror jeg ikke man klarer å forutse alt som skjer i mellomtiden. Noe som gjør dette til en ganske original film som er gjort på en måte som i hvert fall ikke jeg har sett tidligere. For å si det mildt, filmen gikk fra sexy til meget usexy veldig fort. Det virker som at regissøren Ti West, i likhet med for eksempel Ari Aster og M. Night Shyamalan har forstått seg på den moderne skrekktropen om at noe av det skumleste som finnes er nakne gamle mennesker. Trenger jeg å si mer for å vekke interesse? X er en nogenlunde original skrekkfilm med mye bra skrekkelementer som gjør filmen til en ubehagelig opplevelse. Den sliter litt med oppbygging og å være litt treig til tider, men når det først smeller, så smeller det godt som skrevet over. Absolutt en verdig film å se, og en skrekkfilm som fortjener å få ros for det den gjør bra. Bare en liten advarsel til avsluntingsvis, dette er kanskje ikke filmen for deg hvis du har lett for å bli kvalm eller generelt ikke liker ekle scener, for det var nok av dem inni her.  «X» Regissert av Ti West. Medvirkende: Mia Goth, Jenna Ortega, Brittany Snow, Kid Cudi, Martin Henderson og Owen Campbell. Spilletid: 1 time og 46 minutter. Premiere: 25. Mars 2022.

«Red Rocket» – Vent, er dette greit å vise?

Red Rocket er den nyeste filmen til Sean Baker som i 2017 fikk stor annerkjennelse for The Florida Project (2017). I likhet med hvordan hans tidligere film kunne ha ubehagelige og delvis vulgære elementer «pyntet på» med den amerikanske settingen, tar Baker det til et helt nytt nivå her. Filmen følger Mikey Saber, en tidligere pornostjerne som returnerer til hjembyen sin i Texas etter 17 år med fravær. Etter å få overbevist hans eks og svigermor om å få bo der ved å bidra til husleie, blir det brått klart at han ikke er en mann som holder sine ord. Mikey har nemlig to egenskaper i livet: Å pule damer og å snakke seg selv opp for andre. Karakteren er spilt av Simon Rex som har gjort seg relativt kjent som skuespiller blant annet gjennom Scary Movie filmene. Dette kan ved første øyekast se ut som et rødt flagg for hans skuespillerevner, men det er heldigvis ikke tilfellet. Simon Rex er fortreffelig i rollen og han gir så mye liv til karakteren at du nesten begynner å sympatisere med drittsekken. Vi har alle møtt på en Mikey Saber i livet: Folk som elsker seg selv på helt feil måte. De som bare bryr seg om rykte, egen vinning og primitive lyster. De det skal et mirakel til for å endre. Det oppleves noenlunde vanskelig å følge en slik person, særlig når han faller pladask for 17 år gamle «Strawberry» og har underliggende ambisjoner om å få hun med inn i pornoindustrien. Ja, du leste riktig. Dette er absolutt ikke en film for alle, og det er flere ganger man kan spørre seg selv «er dette greit å vise?». Forholdet mellom en 40+ år gammel mann med en 17 åring oppleves som forstyrrende. Likevel så kan man beundres over hvor drøy, ufiltrert og lite unnskyldende filmen er til tider. Det er underholdningsverdi i det selv om en frastøtende undertone henger i lufta gjennom filmens spilletid. Med alt fokuset på sex og porno er det heldigvis aldri presentert som noe sexy, men snarere det stikk motsatte. Filmen er på en måte en karakterstudie, så disse elementene er med på å kommunisere hva slags person Mikey er, selv om det også gjør filmen svært slitsom. Red Rocket har ikke akkurat et tettpakket narrativ, men den fungerer som en slags «hengefilm», bare at den du henger med er tidenes rasshøl. Utover filmen har Mikey en rekke dynamikker med ulike karakterer. Eksen hans Lexi har også tidligere vært i pornoindustrien og har av gode grunner tillitsproblemer med ham. Svigermoren Lil er som regel en mer rolig gammel dame, men du skal få høre det om du ikke gjør husarbeidet. Det er mye krangler i huset, men også noen få gladstemte stunder som gjør det ektefølt og autentisk. Mikey har også andre bekjentskaper, en ung hillbilly type som han kan utnytte for å bli kjørt rundt og kjede seg mindre med. Vi har også en gjeng hasjlangere som Mikey stadig gjør narkosalg med hvor personlighetene ikke kunne vært mer forskjellige. Flere samtaler i filmen mellom de ulike karakterene kan oppleves som repetitive ettersom det ofte går på så dårlige livsverdier, men i ny og ne er det noen som gir inntrykk og eventuelt bringer fram en god latter. Noen av disse minnes om mellomsekvenser fra Grand Theft Auto. Med en 130 minutter lang spilletid kunne den tjent på å være kortere. Det er flere unødvendige og langtrukne scener som gjorde at den føltes enda lenger enn den var. Det er i tillegg noen logiske hull og overdramatiseringer krydret utover filmen som gjør den noe ustødig. Heldigvis er det slik at når den først treffer, så leverer den sterkt. Særlig er det en sekvens mot slutten det vil være vanskelig å glemme. Sangen «Bye Bye Bye» av NSYNC vil på godt og vondt alltid assosieres med Red Rocket. Som sagt er ikke Red Rocket for alle. Den er drøy, skitten og til tider veldig slitsom, men på en annen side vet jeg dette er noe midt i blinken for en god del mennesker. Red Rcoket: skrevet og regissert av Sean Baker. Med Simon Rex, Suzanna Son. Spilletid: 2 t 10 min. Aldersgrense 15 år. Premiere 11.3.22

«Ali & Ava» – En ny sjanse på kjærlighet

Ali og Ava er en sjarmerende og realistisk film om hvordan det fortsatt den dag i dag ligger mye stigma rundt mennesker med innvandrerbakgrunn. Filmen handler om Ali og Ava, tro det eller ei, og mer spesifikt deres forhold til hverandre. Ali er en innvandrer. Det blir ikke spesifisert fra hvor, og det er heller ikke relevant til fortellingen. Det relevante er stigmaet som han opplever. Sønnen til Ava virker for eksempel veldig fordomsfull og aggressiv mot Ali, og han beskriver humoristisk at han i enkelte områder blir kastet stein på. En film som dette fortjenes å diskuteres på en skikkelig måte, spesielt med tanke på tematikken filmen har som fokus. Det er en film om hvordan en må holde en fasade til sin egen familie samtidig som en ønsker å bli glad i noen som er omringet av mennesker som er veldig imot det. Med dette sagt, er selve filmen til tider ganske trivelig og morsom. Det som gjør denne kjærlighetshistorien mer spesiell er at Ava er en bestemor. Ali er ikke ung selv, men han har ingen barn, noe som gjør at han føles yngre. Selv om Ali ikke er gammel så er han ikke særlig ung heller, men uansett er det ikke den klassiske «to ungdommer som forelsker seg» fortellingen. Dette er forfriskende, da man får se to mennesker som føler de allerede har nådd høydepunktene i livene deres prøve å oppnå det på nytt. For å få ut følelsene sine bruker Ali mye tid på å høre på musikk. Dette gjør han enten på gulvet eller på taket av bilen sin. Sekvensene fungerer godt for å skildre hans sinne og irritasjon for verden. Problemet er at han har på headsettet feil vei. Dette høres kanskje ut som en bagatell, men måten Bose-headsettet er laget på gjør at ørene hans blir klemt ganske hardt hvis han bruker det feil vei. Dette kan umulig bidra til hans livssituasjon som allerede er vanskelig nok fra før.   Siden vi først er inne på musikk kan det nevnes at han viser henne en rap han har laget selv. Da jeg så at han begynte å freestyle for henne, ble jeg nesten skuffet da han ikke valgte å vise henne hele kamerarullen hans for og deretter forklare henne hvorfor «My Beautiful twisted Fantasy» er tidenes album og Kanye West er den beste artisten noen gang, og har rett i å trakassere og true Pete Davidsson. Dette gjør han ikke, fordi Ali er ikke en male manipulator dude bro, bortsett fra når det gjelder familien sin. For familien hans må han opprettholde det perfekte bildet. På grunn av dette later han som at han bor sammen med den tidligere kjæresten sin, selv om de har vært separert lenge. Viben som denne filmen gir er en form for kronisk utmattelse og et konstant fokus på å prøve å forbedre noe som føles som en håpløs situasjon. Det er derfor filmen blir så forfriskende når de finner hverandre, da de begge fortjener å ha noen å være glad i. Ali & Ava er en sjarmerende fortelling om hvordan to voksne mennesker dykker inn i ungdommelighet og kjærlighet for å finne hverandre, med realistiske skildringer av hver av deres vanskeligheter i hverdagene deres. «Ali & Ava» regissert av Clio Bernard. Medvirkende: Adeel Akhtar, Claire Rushbrook. Spilletid: 1 timer og 35 minutter. Land: Storbritania. Aldersgrense: 9 år.

«Trond Giske – Makta rår» – Unnskyld, men

Hvordan klarte en ung og lovende politiker, som var på god vei mot toppen for å kanskje bli Norges statsminister, å drite seg så hardt ut? Trond Giske har gjennom sin karriere oppnådd mye. Etter å ha vært innom diverse ministerposter og posisjoner hos Arbeiderpartiet, satte #metoo-bevegelsen i 2017 fyr på Giskes rykte, liv og karriere. Selv mener han at han ble et offer for pressen, og at det skulle holdt med den ene unnskyldningen han ga, den gang, i desember 2017. Det kommer ikke som noe sjokk at dette ikke holdt for folket, og i 2018 trakk Giske seg fra flere av partiets posisjoner. I denne dokumentaren følger regissør Håvard Bustnes med Giske i hans forsøk på et comeback i politikken. Bustnes har fått lov til å bli med og dokumentere Giske på turneen hans rundt i Norge med hans nymalte campingvogn, også kjent som AP-tilhengeren. På deres reise møter Giske en rekke tilhengere i Trøndelag og Nord-Norge som uttrykker sin begeistring ovenfor han, og som gledelig fordømmer de som varslet til mediene om Giskes oppførsel. Dokumentaren røsker opp i den grisete ukulturen som ligger hos festene til Trøndelags Arbeiderparti, maktsyke og hvordan både Giske og medienes tillit ble svekket i sakens heteste øyeblikk. Det var Giske selv som hadde kontrollen på hva og når Bustnes skulle få filme. Bustnes har likevel klart å lage en dokumentar som forteller Giskes historie i et ganske så balansert lys. Dokumentaren holdt meg hele tiden på vakt i forhold til hvilken retning den skulle ta. Jeg kan se for meg at Giske hadde et håp om at denne dokumentaren skulle være med på å bygge opp et bilde av han som ville vinne tilbake folkets tillit og medfølelse. Han nekter nemlig å uttale seg til filmskaperen om hans tanker rundt nettopp #metoo-saken, og akkurat dette forteller seeren mer om han enn han egentlig skulle ønske. Giske har nok undervurdert den makten et kamera har, og hvordan hvem som helst kan lese gjennom steinansiktet hans når bildet blir blåst opp på et stort lerret. Ingen unnskyldning er gyldig når den er etterfulgt av et «men», og i akkurat dette skulle Giske fått et lynkurs. Jeg har absolutt en full forståelse for at det er traumatiserende når hele Norge, over natten, vender ryggen mot deg. Det krever mye å stå i en storm som det, selv når man er en såpass karismatisk mann som Giske. På en annen side er det litt spesielt at han velger å ikke lære av den kritikken han fikk mot seg, og velger å misbruke den karismaen han bærer på. Han vil ikke lære, han vil ikke forstå. Selv om dokumentaren ga en mer eller mindre nøytral fremstilling av historien er det nok ingen hemmelighet at jeg er en god del mer partisk. Denne dokumentaren har gjort en god jobb med å ta opp og informere om de grisete forholdene som lusker seg bak lukkede gardiner i den norske politikken. At mediene og denne dokumentaren peker en finger på nettopp dette bidrar til at en yngre generasjon kanskje kan få delta i politikken, uten å bli seksuelt trakassert på nachspiel av eldre og maktsyke menn. Trond Giske – Makta rår: Regi av Håvard Bustnes. 2021, 1 time og 41 minutter. Premiere 11.03.22. Med: Trond Giske

«Alle hater Johan» – Satirisk bygdedrama

Verda har endra seg noko kolossalt dei siste 80 åra. Nasjonsbyggingprosjektet etter andre verdskrig lærar opp ein til å sjå på Noreg som eit lite land som vart endra då olja kom. Og kvar er dette meir tydeleg enn på bygda? «Alle hater Johan» er ei bygdeforteljing som følg han Johan (Pål Sverre Hagen), som er nettopp hata. Med kommunistiske foreldre og ei ufin vane til å sprenge endar Johan opp som eit naturleg offer for barn og vaksne med mindreverdskompleks. Me følg Johan sitt liv frå start til ende, gjennom alle prøvingane han har vore utsett for. Johan er ein slags ‘dynamitt-Harry’-type, som frå sine foreldre (som var sabotørar under krigen) har opparbeida ei interesse og kunnskap om å sprenge ting (og folk). På skulen vart det openbart at han ikkje er som alle dei andre. Johan vart rett og slett eit kollektivt mobbeoffer: ein landsbyidiot. Regissør Hallvar Witzø har skapa ei grunnforteljing der han vil bidra til å forstå kva vil det seie å være annleis når ein er del av eit innestengd bygdesamfunn. Då etter ei ulukke som snur Johan si lagnad har han ikkje noko anna val enn å fere til Amerika der han gjer om hobbyen sin til eit yrke og vart ein ‘demolition-man’. Satt til øya Titran på trøndelagdskysten, Alle hater Johan oppsummerar 70 år med kulturell utvikling på 100 minutt. Eit lite fiskever som er utan tilknyting til fastlandet; Titran vart for meg ein lett stad å forstå seg på, ettersom eg er frå ein liten vestlandsstad som lenge mangla infrastruktur. Titran speglar også på eit vis korleis Noreg opererar i førehald til resten av verda. Nordmenn lev i si eiga lita boble som sjeldan og motvilleg let nye krefter inn. Kjøkenstova til Johan er kanskje det beste eksempelet eg har sett på den gjennomsnittlege bestefarstove- der sofaen er frå 80-talet, gardinene er heilt nye, skjenken nærar seg 150 år og gyngestolane er frå 2003. Dette er berre ei riktig moro forteljing som har nokre idear om korleis nordmenn funkar. No har eg med vilje unngått å røre ved det, men Alle hater Johan er ei komedie. Meininga er at du skal le når Johans foreldre sprengar seg sjølv i lufta ved hjelp av ei tysk ubåt-mine. Erlend Loe si stemme skin i gjennom båe gjennom dialogen og hendingane i handlinga. Dette samstundes som Alle hater Johan byggar vidare på Witzø sin stil av mørk humor. Ein kan kjenne igjen element då utspelar seg på ein liknande stad som den Oscar-nominerte kortfilmen hans «Atlantic Tuba». Filmar som denne og filmskaparar som Witzø, saman med Charlotte Blom (Dianas Bryllup) og Yngvild Sve Flikke (Ninjababy) visar meg at det framleis finnes eit håp om at norske komediar kan drege fram ei reaksjon frå lattermusklane. Dei er ei ny vri på ein gamal formel, den same naive komedien som «Elling» og Hamer sine filmar frå kring 20 år sidan pionerte. Eg ser veldig fram til kva Witzøe finn på neste gong. Alle Hater Johan: regissert av Hallvar Witzø. Med Pål Sverre Hagen, Ingrid Bolsø Berdal. 12 år. Premiere 25. Mars

Vekas straumetips – «Tinder-svindleren»

Netflix har nå laget en dokumentar om den beryktede ‘tinder-svindleren’. Saken avslørt av VG i fra 2019. Dokumentarfilmen tar også i bruk mye ny informasjon som kom i etter tid av VG avsløringen. ‘Tinder-svindleren’ er en mann med falsk identitet som gjennom tinder skapte forhold med flere kvinner og lurte dem til å for flere millioner av dollar. Dokumentaren følger ofrene som valgte å stå imot. Filmen følger også nye mennesker implisert i VG saken og hjelper på å virkelig forstå mer av hva som skjedde. Dokumentarfilmen er en ikke så voldelig sannkrim. Den setter deg inn i situasjonene til offeret og gjerningspersonen, og den er også solid på å bygge suspens og spenning for hva som skjedde og hvordan. De modige kvinnene som sto fram og fortalte om saken får virkelig skinne i serien. De har klart å løfte fram offertene på en måte der de ikke bare er tilfeldige «dumme» jenter, men demonstrerer at dette er noe som kunne skjedd hvem som helst. Det blir også brakt til lys mye av risikoen av å date noen man ikke kjenner så godt, uten å skape for mye mistillit til andre. Filmen vil forhåpentlig vis gjøre folk mer oppmerksom på tegn og handlinger som viser at det er ugler i mosen. Slutten på filmen derimot var ikke så tilfredsstillende som jeg skulle ønske, men da filmen baserer seg på virkeligheten må man være «realistisk» til serien. Starten på filmen virke veldig treg sørlig om du er kjent med saken, da filmen bruker lang tid på å sette klar scenen. Det kan til tider bruke litt lengre tid på noe som kanskje ikke gir så mye pay off. Det er derimot ikke veldig forstyrrende for seere opplevelsen, men om man sliter med fokus kan det være litt vanskelig. «Tinder-svindleren» er å anbefale for voksne i alle aldre. Særlig vil jeg anbefale serien til de som er ute på dating markedet. Bare ikke la serien stoppe deg fra å møte folk. Det er en rivende underholdning som kan passe en kveld med noe god snaks og tepper. Tinder-svindleren kan også passe fint inn i påske-krim rotasjonen som snart er på vei. Selv om den har en 13+ aldersgrense kan Tinder-svindleren være grei å se for de yngre om man hjelper dem forstå hva som skjer da de kan lære nye om slemme folk. Tinder-Svindleren – Regi av Felicity Morris, Medvirkende: Cecilie Fjellhøy, Pernilla Sjöholm og Kristoffer Kumar. Land: Norge. Spilletid: 1 time 54 minutter. Strømme sted Netflix