Stinkebys atmosfære oser av søppel og skrap grunnet den gigantiske søppeldynga de ikke blir kvitt, og den BMX-elskende Max ønsker å ordne opp! Ekkliene – Velkommen til søppeldynga forteller historien om en søppel-spisende familie som må være Shreks nære slektninger med en enorm løfterekord, for de folka kan bære. Familien Ekkli er på leting etter et permanent sted å bo, samtidig som gutten Max og hans venn Lotte vil redde byen fra dens grufulle stank. Basert på de tyske bøkene «Los Olchis» skrevet av Erhard Dietl, og med Toby Genkel (Yakari på eventyr) og Jens Møller bak kamera, er jeg med på letingen etter en løsning på problemet ingen andre kan ordne, enn Ekkliene.
Den elleve år gamle gutten Max elsker å finne opp ting, og sammen med Lotte og hennes onkel, får han skape dupeditter og maskiner som ordner småting her og der. Men moren hans, ordførerens kone, har andre planer. Lekser og cello står på agendaen til Max, selv når det er sommerferie, og han får ikke bruke ferien sin på ting elleve år gamle barn ofte vil; å tømme byen for stank. Etter et mislykket forsøk på å fjerne byens lukt, oppdager vennene Ekkliene, og finner ut at de kan spise alt søppelet på dynga.
Med sterke farger og livlige animasjoner, vokser historien i en retning de fleste barnefilmer gjør, nemlig at de som er annerledes blir steng utenfor. Ettersom at filmen er nåværende og oppdatert, med stor bruk av mobiler og nettbrett, er det fint at noe av de gamle moralene står sterkt i en slik barnefilm. Samtidig syns jeg mange av karakterene har blitt sett før, og at det er for stereotypisk å gjøre for eksempel pizzarestaurant-eieren til en lubben fyr som snakker gebrokkent norsk.
Historien er proppet full av overraskelser med blant annet ninja-mødre på tak, skuddutveksling med gjørme og lynraske småtroll på sykler. Men selv med alle hendelsene, er det ikke alt som slår an. Som en som er glad i barnefilmer, har jeg ikke noe problem med verken Ekkliene eller den gærne byen. Oversettelsen med ordspill som «ekklitastisk» og «ha en ekkli dag» er for meg litt oppbrukt, men noe som barna sikkert syns er artig. Noe som jeg ser på som en skikkelig bom derimot, er filmens lengde. Fortellingen dras alt for langt, og det er mye unødvendig dødtid som blir kjedelig for meg. Jeg kan dermed ikke tenke meg at det slår godt an hos dem filmen egentlig er ment for, nemlig barn – verdens mest utålmodige skapninger. Men tiden hos Ekkliene og Max er god og underholdene, og ønsket om å se hva slags sprell de finner på er i live gjennom filmen.
Filmen har det med å klaffe, og det er ikke mye jeg trenger å stille spørsmål ved. Men er det én ting jeg ikke klarer å vikle hodet mitt rundt, er det byens navn. Det er åpenbart at byen lukter lort og at det er mye søppel på stedet, men hvem kaller en by «Stinkeby» i utgangspunktet hvis de ønsker å tiltrekke turister og venner? Hadde det vært et midlertidig kallenavn for å understreke trøbbelet, så ser jeg den, og morsomt. Men det å høre om et sted med navn «Stinkeby», er det vanskelig å forestille seg noe annet enn at den faktisk lukter, vel, dritt. Jeg sliter derfor med å forstå hvorfor det at plassen lukter så ille skal være den største byrden, når resten av verden tror at det stinker der uansett. Lite gjennomtenkt av grunnleggeren, syns jeg.
Selv med en unødvendig lengde og en by full av folk som trolig også lever i andre animasjonsunivers, er Ekkliene – Velkommen til søppeldynga en underholdende opplevelse om grønne søppeltroll og vennskap. Selv om filmen trolig ikke er ekklitastisk i forhold til andre barnefilmer, er den oppdatert og nyskapt, og fortjener en titt fra alle de som trenger en duft av Shrek i 2021.
"Ekkliene - Velkommen til søppeldynga" regissert av: Toby Genkel og Jens Møller. Med: Ben Young og Lily Held. Spilletid: 85 minutter. På kino: 05. november
