Lights Out er inspirert av David F. Sandbergs tre år gamle kortfilm om et lite vesen som kun dukker opp i mørket. Nå har konseptet blitt gjort om til en langfilm hvor James Wan er en av produsentene. Det det betyr er at den følger en del av de samme formlene som har blitt så populære de siste årene etter filmer som The Conjuring. Allikevel er denne bedre enn de fleste av samme typen.
Etter at Martin (spilt av 11 år gamle Gabriel Bateman) mister faren sin, bor han kun sammen med sin mor, Sophie (Maria Bello), som lider av depresjon, og har gjort det i lengre tid. Martin begynner å høre moren snakke med seg selv, han hører skjæring og banking komme fra tomme rom, og så ser han også Diana. Han rømmer til søsteren sin, Rebecca (Theresa Palmer), og sammen prøver hun og kjæresten (Alexander DiPersia) å finne ut hvem Diana er, og hvordan de skal bli kvitt henne.
Monsteret Diana ser ikke nødvendigvis så skummel ut, men det er heller ikke det som er hovedmålet med filmen. For i motsetning til flere andre filmer i samme sjanger, fungerer filmen også uten Diana. Da sitter vi igjen med et drama om hvordan Martin og Rebecca sliter med morens depresjoner, og hvordan de ikke vil gi henne opp. På den måten klarer man å bygge relasjoner til karakterene og man bryr seg faktisk om hva som skjer. Dermed kan også Diana virke som en metafor for selve depresjonen og man sitter igjen med en troverdig historie.
Men dette er tross alt en horrorfilm og der leverer den også. Mens man vanligvis vil ha et lysere sett mens man ser på en skrekkfilm, er dette noe den virkelig spiller på. For når monsteret kun dukker opp der det er mørkt, blir mørket plutselig mye mer skummelt. Ja, det skjer kanskje en gang for mye at lyspæra går midt i en skummel situasjon, men det kunne helt klart vært verre. Måten Diana klarer å bevege seg rundt i huset på er kun via mørket og det er her Sophie kommer inn i bildet. For hun vil hjelpe vennen sin, Diana, og fjerner det meste av lyspærer rundt om i huset. Hadde løsningen bare vært å skru på lyset, så hadde filmen enten blitt veldig kjedelig eller veldig dum.
Om man ser på de fleste andre filmene i sjangeren, er det en god del klisjeer som går igjen. Når det kommer til karakterene, så ser man igjen og igjen at de generelt sett gjør helt håpløse valg. I Lights Out unngår man dette, og gjør da at man klarer å heie på dem. Og man kan jo ikke snakke om dagens skrekkfilmer uten å nevne jump scares. Ja, denne filmen har dem også, men det er store forskjeller i hvordan man bruker dem. Det har kommet en ny generasjon med fans av skrekkfilmer som ikke lenger mener at psykologiske filmer som The Shining er skumle. I stedet skal hovedmålet være å få deg til å skvette mest mulig, og her kommer jump scares inn i bildet. Men hvor vanskelig er det å få en katt til å løpe foran skjermen, mens man skrur volumet opp 1100%? Alt for ofte har man en jump scare som fjerner all spenning som er i filmen, og man kan puste lettet ut. Her drepes aldri spenningen i filmen ved en jump scare, i stedet er det enten noe som skjer eller så bringes creep-faktoren enda høyere opp. På et tidspunkt tidlig i filmen tenkte jeg et øyeblikk at jeg så på en drømmesekvens, men det er den for smart for.
Lights Out er en film som leker med det mange er redde for; mørket. Det skjer en gang eller to at hun lager lyder fra rom som er helt opplyste, men i det store og det hele er dette noe man kan overse. For Lights Out er en flott skrekkfilm som ikke bare viser andre filmer hvordan man effektivt bruker klisjeene vi er vant til, men at man kan lage en god historie ut av filmen og samtidig holde lengden på godt under to timer. For med bare 80 minutter er dette en film som kan få både karakterene og publikum til å sove med lyset på.
Lights Out - Regissert av David F. Sandberg; skrevet av Eric Heisserer; med Maria Bello, Theresa Palmer, Gabriel Bateman og Alexander DiPersia
Spilletid: 1 t. 21 min. Land: USA. Premiere: 22.07.16. Aldersgrense: 15 år.
