Prisoners – Regi: Denis Villeneuves – Alcon Entertainment / 8:38 Productions / Madhouse Entertainment – 2 t. 33 min.
Prisoners er en følelsesladet sterk film på lik linje med Villeneuves forrige mesterverk Nawals hemmelighet (2010). I stedet for hjemlandet Canada, er handling denne gangen lagt til USA, med en stjernespekket rolleliste som utrolig nok leverer over forventningene. Denne gangen følger vi Keller Dover (Hugh Jackman), som en dag oppdager at datteren plutselig har forsvunnet, sammen med en annen jente. Dover gjør alt for å finne sin datter og går noen ganger over streken for å presse ut informasjon, mens politietterforskeren, Loki (Jake Gyllenhaal), gjør alt han kan for å finne ledetråder innenfor politiets regelverk. Dette er ikke godt nok for Dover, som tar saken i egne hender.
Dette er ikke den vanlige svenske kriminal-thrilleren. Den er noe mer enn det. Det er ikke selve saken som er det mest fascinerende aspektet ved filmen. Jeg brydde meg ikke om hvorvidt saken ble løst eller ikke. Det mest fascinerende med Prisoners er alle de følelsene som en slik tragedie forårsaker. Sorg, sinne og hevnlyst, alle disse kommer sterkt til orde i full kraft. Alle viser oss de sanne mørke sidene av menneskets natur. Som når Dover bestemmer seg for å låse inn den psykisk utviklingshemmede mistenkte, Alex (Paul Dano), inne i sin fars tomme hus, og prøver å finne svar ved å torturere ham. Alex ble løslatt av politiet, men det stopper ikke Dover. Gjør det Dover like umenneskelig som kidnapperen?
Dette er en ganske mørk og dyster film takket være Villeneuves regi, som er like bra og melankolsk som i hans forrige film. Det er også takket være Roger Deakins’ (som fortsatt ikke har vunnet en Oscar) fantastiske, høstaktige kinematografi som har den rette melankolske, gudfryktige og gotiske følelsen over seg. Skuespillerprestasjonene, slik som de av Hugh Jackman, Melissa Leo og spesielt Jake Gyllenhaal i hans beste prestasjon til nå, hjelper også godt. I rollen som politietterforskeren Loki, en karakter som stjeler showet, spiller han en latøyd politimann som klarer å holde en profesjonell tone gjennom mesteparten av filmen med en profesjonalitet jeg beundrer. Allikevel får det meg også til å stille spørsmål om hans tidligere oppdrag. Med sine late øyne, er dette tilfellet absolutt ikke den tøffeste saken han har opplevd. Gyllenhaal fortjener virkelig en Oscar-nominasjon for sin rolleprestasjon.
Prisoners er en av årets beste filmer. Spennende fra start til slutt. Det er interessant når de savnede barna blir mindre viktige enn karakterutviklingene, at barna bare blir en MacGuffin, noe som er ganske rart i dette tilfellet. Det er sterke følelser, fragmenterte ledetråder og symbolikk som gjør denne filmen til et mesterverk. Alt takket være et enestående cast og crew.
