Nymphomaniac – Regi: Lars von Trier – Zentropa Entertainments – 4 t.
Joe (Gainsbourg) ligger forslått i et smug. Her finner Seligman (Skarsgård) henne, og tilbyr husly og en samtale. Denne samtalen utgjør filmens fire timer lange handling, og forteller Joes seksuelle livshistorie, fra femtenårsalderen frem til dagens 50 år gamle versjon. «Jeg oppdaget fitten min da jeg var to år,» innleder Joe med, og legger på den måten føringen for en film som ikke fornekter seg noe, og som skraper innom det meste.
Den filmen som går sin seiersgang på norske kinoer er en forkortet og sensurert versjon av originalen på fem og en halv time. Til tross for sensureringen er Nymphomaniac på ingen måte striglet. Enkelte sex-scener er svært grafiske, men har ikke i nærheten så mye å si for helheten av filmen som mediene skal ha det til. Sexen blir brukt for å nå et overordnet mål, og er ikke sensuell.
Den sensurerte versjonen er delt inn i to filmer fordelt på 8 kapitler – eller 3 + 5 om du vil – der hvert kapittel skiller seg stilistisk og tematisk fra hverandre. Dette skaper god variasjon, og man får virkelig innsyn i ulike aspekter ved Joes ustabile psyke. De to filmene blir i Norge vist rett etter hverandre, noe som er essensielt for å oppleve et helhetlig inntrykk av Von Triers intensjoner. De skiller seg fra hverandre, den første er lettere å ta innover seg, og er mer strukturert. Men den tilliten Von Trier gir seeren gjennom del 1, tar han tilbake i del 2, som er en destruktiv reise inn i et menneskesinn på randen av egen utslettelse. Denne delen inneholder noen sekvenser – inkludert scenene med en magnetiserende god Jamie Bell – som virkelig gjør vondt. Antichrist-vondt.
Nymphomaniac er mindre symboltung enn sine forgjengere, men bobler fortsatt over av kunstnerisk kreativitet. Von Trier gjør unike valg, og akkompagnerer Seligmans mange digresjoner med svært treffende bilder. Den noe malplasserte bruken av Rammsteins «Fuhre Mich» ble av ukjente grunner opplevd veldig sterkt.
Lars Von Trier har en egen evne til å kanalisere sin egen forvridde sinnstemning over på seeren, og i en fire timer klaustrofobisk filmet film, har du få muligheter til å slippe unna. Du blir pent nødt til å ta imot og konsumere misantropien du får servert. Følelsene du sitter igjen med er ikke av positiv art, men den kompromissløse dansken har ihvertfall klart kunststykket å få deg til å føle noe helt nytt, og for det fortjener han all verdens hyllest. Han samler sammen følelsene dine, plasserer de inn i en kjernereaktor og kjører de inn i hverandre. Helt til du er fullstendig brutt ned, og klamrer deg fast til tråder av din egen menneskelighet.
«Depresjons-trilogien» avsluttes med den klart beste, episke og ikke minst depressive filmen. Den har sine feil, men er utvilsomt et dypt fascinerende stykke filmkunst.
