[usr 3]
BIFF åpnet årets festival med en fulltreffer i Thomas Vinterbergs Et Glass Til. Nå nærmer festivalen seg slutten og avslutningsfilmen er å se de kommende dagene. The World to Come er et aldri så lite kjærlighetsdrama satt i delstaten New York på midten av 1800-tallet. Amerikanske og engelske stjerner som Katherine Waterston (Fantastic Beasts and Where to Find Them), Vanessa Kirby (Mission Impossible – Fallout) og Casey Affleck (Manchester by the Sea) fyller mesteparten av rollebesetningen, men det er likevel norske Mona Fastvold som styrer skuta som filmens regissør. Til Et Glass Til sin eksplosive energi stiller The World to Come seg som en noe mer melankolsk motpart, og passer dermed fint som avsluttende for årets BIFF-festival.
Abigail (Katherine Waterston) er en dyster og noe deprimert gårdshustru som ikke lenger finner glede i noe som helst. Mannen hennes Dyer (Casey Affleck) er for det meste i det samme følelsesløse humøret mens han arbeider med gårdens mange oppgaver. Da Finney (Christopher Abbot) og konen hans Tallie (Vanessa Kirby) flytter inn i nabogården derimot endrer det meste seg nokså fort, spesielt for Abigail. Fra første øyekast mellom Abigail og Tallie er det tydelig at noe vil skje, men nøyaktig hva, og hvilke konsekvenser det kan påføre er det ingen av dem som vet.
La meg bare si med en gang at The World to Come er definitivt en god film, kanskje til og med en kjempebra en. Alle skuespillernes opptredener er subtile men veldig gode, scenografien og kostymedesignet er fenomenalt godt gjennomført, musikken er nydelig og passer den melankolske følelsen helt perfekt, og kamerabruken er til tider så god at jeg ble oppriktig overasket av enkelte bilder. Men … og det er et enormt og utrolig skuffende «men», filmen har av en eller annen ubegripelig grunn en gjennomgående voice-over fra karakteren Abigail, som virkelig har en negativ påvirkning på filmens helhetlige kvalitet.
Voice-over er i seg selv ikke noe jeg vanligvis ville kritisert såpas mye, da det selvfølgelig finnes filmer som bruker det godt (bare se en av Scorsese sine mange filmer, så skjønner du hva jeg mener), men måten The World to Come bruker voice-overen sin på fungerer rett og slett ikke bra. Den forsøker å gi et innblikk i karakterens tanker og følelser, noe den og for så vidt får til, men den går så langt og forsøker å forklare hver minste lille ting at det til slutt føles mer som å høre på lydbok enn å se på film. Når man har så mange flinke skuespillere som denne filmen har, som gir så gode opptredener som de gjør, er det skuffende at filmen ikke lar seeren tenke noe som helst for seg selv, og heller tolke ting fra de gode skuespillerprestasjonene. Voice-overen gjør også så det aldri er et reelt stille øyeblikk, noe filmen desperat hadde bruk for.
Som sagt, The World to Come er ikke en dårlig film, langt ifra. Den har så mange gode sider ved seg at det er vanskelig å ikke bli engasjert. Det er bare den fordømte voice-overen som virkelig ødelegger mye av det gode filmen har å vise. Om jeg har et ønske som aldri vil bli oppfylt så er det en versjon av denne filmen a la Blade Runner: Final cut, som bare fjerner voice-overen og lar filmen være mer åpen for individuell tolkning.
The World to Come – Regi av Mona Fastvold, manus av Ron Hansen og Jim Shepard; med Katherine Waterston, Vanessa Kirby, Casey Affleck og Christopher Abbot. Land: USA. Vises på BIFF.
