Skribentene våre har nå fått litt tenketid etter nesten to uker med filmfestival i Bergen. De har derfor nøye kunne plukke ut sine anbefalinger fra festivalen. Her får du litt hjelp med hvilke filmer du burde se etter på fremtidige festivaler, kinobesøk og strømmekvelder.
Peder anbefaler: Nine Days
Nine Days er en av de sjeldne filmene som har mesterlig kvalitet i alt den gjør. Den har et smart og originalt plot som er både tankevekkende og emosjonelt, kinematografien er så spektakulær at det nesten ikke skulle være til å tro, et lydspor fra Antonio Pinto så nydelig og følelsesfullt at tårene aldri er langt unna og skuespill som er soleklart Oscar-verdig. Alt dette er å få fra en nybegynner som regissør, Edson Oda, en mann man absolutt må følge nøye med på i fremtiden.
Will (Winston Duke) er mannen som har fått jobben med å intervjue og velge ut hvilke sjeler som skal få bli født som mennesker på jorden. Denne prosessen innebærer en rekke interessante og etiske problemstillinger som kandidatene må løse, og etter bare ni dager er det kun en som kan bli valgt, mens de andre blir slettet fra eksistensen.
Da jeg først leste om hva filmen handlet om ble jeg først veldig skeptisk. En film om en mann som intervjuer sjeler høres ikke ut som noe for meg, en ateist som aldri har trodd på noe særlig, spesielt ikke sjeler. Men gjett om jeg tok feil.
Nine Days er den typen film jeg vil tørre å påstå at hvem som helst kan like. Det er en film om livet som menneske på jord. Gledene ved det, tragediene i det og generelt hva meningen med det hele er. Den er tankevekkende, emosjonell, og for å si det enkelt; en av de fineste filmene jeg noensinne har sett. Det er sjeldent jeg har grått så mye som jeg gjorde under Nine Days, men samtidig sittet igjen med en følelse av lykke da rulleteksten gikk.
Nine Days er virkelig en spesiell film, og er absolutt noe man bør være på utkikk etter når den etter hvert er å se på kino.
Ylva anbefaler: Beautiful Something Left Behind
Det er flere filmer fra årets festival som sitter igjen sterkt i minnet, men det er spesielt én som du ikke bør gå glipp av dersom du får mulighet til å se den. Beautiful Something Left Behind er en dokumentar laget av danske Katrine Philip. Hun har rett og slett tatt med seg hele familien og flyttet til USA hvor hun følger en sorggruppe for barn som har mistet nære familiemedlemmer. Vi møter barn som har mistet foreldre og søsken, og vi følger dem både i sorggruppen og hjemme. Det er fullt fokus på barna til enhver tid, og innspill fra de voksne er helt fraværende. Det man sitter igjen med er en film bygget rundt kun det barna vet og opplever, uten forstyrrelser fra de voksne.
Det er en film som setter en støkk i deg, men som gir et nært og rørende bilde av barn som sørger. Som relativt voksen er det lett å glemme hvor skremmende barndommen er og hvor overveldende inntrykk og følelser kan være når man er liten. Beautiful Something Left Behind gir et innblikk i det komplekse følelseslivet til barn, men som kontrast til det begrensede og ofte sjarmerende verdenssynet til de aller yngste. I salen vekslet det mellom gråt, snufsing og latter gjennom hele filmen. Vil du se en dokumentar som med 100% sikkerhet kommer til å bringe deg til tårer, så er Beautiful Something Left Behind filmen å se.
Jonas anbefaler: Atlantis
No er det over ei veke sidan eg fyrst såg filmen, og den sit framleis igjen hjå meg. Alt eg skreiv medan eg var på BIFF gjeld framleis. Atlantis er ei tung, dystopisk forteljing som fenger med flott komponera bilete med djupn. Dei menneskelege relasjonane verkar ekte, eg kan førestille meg at det er slik nokon ville oppført seg i situasjonen dei er del av. Filmens kritikk – der den siktar seg inn på blant anna kor unødvendig ein krig med Russland er, og miljørelaterte kriser som for augeblikket tek plass i Donetsk – er reale problemstillingar som det ukrainske folket tek del i kvar ein dag. Realisme er utan tvil ei av Atlantis styrker. Eigentleg er heile filmen ei styrke, eg strevar med å finne noko eg mislika med den. Det er i grunnen berre ein utruleg bra samansett spelefilm, som fortener at fleire pratar om den. Atlantis vil utan tvil sitte igjen som den beste filmen frå 2020 etter mi meining, og viss ein interesserer seg smått for internasjonal politikk (eller berre ynskjer og sjå ein film der kjærleik blomstrar på jordas verste stad) må eg anbefale og få sett den
Jonas skreiv òg om Atlantis medan festivalen tok stad. Den meldinga kan du lese her.
