20. januar 1942 kom ledende representanter for naziregimet til en villa ved Wannsee i Berlin. Fra SS, departement, politi og administrasjon. Reinhardt Heydrich inviterte til møte med en agenda: den endelige løsning på jødespørsmålet. Det systematiske massemordet på millioner av jøder i Europa ble organisert denne dagen.
Wannsee-konferansen baserer seg på dokumenter fra forsamlingen med samme navn. Den innledes av en stemme fra en radio som forteller at Nazi-Tyskland stormer frem og ildner opp folket til strid. Den reneste propaganda fra det tyske maskineriet. Matti Geschonneck har regissert en mørk film om starten på et kølsvart kapittel i menneskets historie.
Filmen drives frem av dialog i plenum og privat mellom mennene som er til stede. I store deler av filmen ser vi samtaler mellom herrer i uniform som enten står i ring eller sitter rundt bord i hestesko. Manuset eller snarere gjengivelsen av dokumentene er skrevet godt og spilles godt ut. Jeg var aldri i tvil om at dette kunne være hvordan de kommuniserte budskapet og fremtoningen til hver enkelt. Regissør Geschonneck evner å formidle at det ikke var en unison forsamling, men flere perspektiver når det kom til løsningen på jødeproblemet.
Jeg undret meg likevel over om dokumentene fra konferansen var best egnet til en dokumentar. Hvor det mest sentrale innholdet kan dramatiseres. For skuespillet og dialogen er det ingenting i veien med. Spørsmålet om denne filmen har noe nytt å si kom opp. Svaret for min del må være ja. Den gir snev av nyanse til grusomheten som fant sted 20. januar 1942 og tiden etter. Nazistene er like groteske og retorikken like inhuman, men det kan spores motstand mot de verste forbrytelsene selv blant den innerste kretsen av nazister. Men motstanden var til sist for ynkelig og veik til å stanse folkemordet.
Det er flere sterke prestasjoner i Wannsee-konferansen. Jeg vil dra frem de to ytterpunktene. Phillip Hochmair spiller den innbitte og grusomme Reinhardt Heydrich godt. Han er den som holder et fast grep om selve møtet og representerer den blinde troen på det tredje riket. Hvordan han snakker for seg og utrykkene i ansiktet er mesterlige.
Mer enn noen er Thomas Loibl i rollen som Friedrich Wilhelm Kritzinger den som gir filmen nyanse. Han var den fremste talsmann mot hvordan tyske soldater tok livet av kvinner og barn. Den eneste som forsøkte å ta til orde for å spare liv. Til sist var han ikke bedre enn noen av dem. At han i det hele tok til mot og ønsket å spare de svakeste sier noe om at selv i det mørkeste av verdens historie var det ikke helsvart. På samme tid at man må stå opp mot urett. Hvilket Kritzinger ikke fant motet til, og var for det ikke bedre enn noen av dem.
Wannsee-konferansen er på mange måter som å overvære et møte i sanntid. At noen er drevet av dialog sier jeg gjerne med positivt fortegn. Når det kommer til denne filmen er ikke det tilfelle. Den formidler en historie som aldri må glemmes. For all del. Men når den i sin helhet er en film av samtaler mellom herrer i uniform på tysk i 108 minutter er det lett å falle av. Den eskalerer aldri og oppleves monoton i sin formidling. At materialet regissør Matti Geschonneck satt med skal formidles sannferdig og med respekt sier seg selv. Om en spillefilm på nærmere to timer er løsningen er ikke like selvsagt.
Hva filmen vil fortelle oss må aldri glemmes, men denne historien fortelles nok bedre i et annet format.
"Wannsee-konferansen". Regissert av Matti Geschonneck. Med: Philipp Hochmair, Maximilian Brückner, Thomas Loibl, Frederic Linkemann, Peter Jordan, Godehard Giese, Fabian Busch. Spilletid: 1 time og 48 minutter. Land: Tyskland. Alder: 12 år. På kino: 25. november.
