Romjulen er på hell og 2024 puster oss praktisk talt i nakken. Kanskje er du en av dem som alltid må se de samme filmene hvert år for å oppnå maksimal julestemning, eller kanskje du er av typen som leter etter nye tradisjonsfilmer med jevne mellomrom. Før vi sier takk og farvel til årets julefeiring har vi samlet noen julefavoritter som er verdt å øremerkes til neste år, og her bugner det av gammelt og nytt, klassisk og overraskende. Denne gangen er listen i tilfeldig rekkefølge, og hver av våre skribenter leverer et personlig tips til dere. God jul og godt nyttår, fra oss i redaksjonen!
Klaus (2019) Regi av Sergio Pablos
«De lager ikke filmer slik de pleide», tenker jeg ofte. På Netflix kryr det av filmer laget med halv innsats, med mål om å samle inn penger. Å lage en julefilm som er i stand til å håve inn penger år etter år, slik som klassikerne The Holiday, Love Actually og Hjemme Alene serien, er ikke en lett jobb. Derimot har Netflix virkelig truffet da de i 2019 kom ut med Klaus, som har blitt en film jeg har sett hvert eneste år siden den kom ut.
Klaus tar for seg historien om den bortskjemte postmannen Jesper, som blir sendt under tvang til en liten dyster øy kalt Smeerensburg. Han er nødt til å få postvirksomheten til å gå rundt på øyen innen ett år, hvis ikke blir han kuttet fra familiens formue. Problemet på Smeerensburg er bare at ingen er venner. Tvert imot er de fiender, og derfor har ingen behov for å sende postkort. Jesper er fortvilt og desperat, og prøver å finne ut en måte å få folket til å sende brev. Så møter han snekkeren Klaus.
Klaus har en særegen animasjonsstil som tar i bruk den klassiske 2D animasjonen med et hint av 3D. Filmen har noen utrolig vakre bilder, og en enda vakrere historie. Det beste med Klaus er at den holder seg godt for voksne, selv om den er ment for barn! For oss ydmyke nordmenn så er det alltid stas når en film nevner for eksempel norsk salmalaks, og derfor er det en glede å meddele at Klaus har innhold som er tungt inspirert av Norge, og vårt flotte urfolk – samene. Dette er en film som jeg virkelig kan anbefale alle å innarbeide i sine juletradisjoner. Jeg gleder meg allerede til å se den igjen neste år.
Spirited (2022) Regi av Sean Anders
Ryan Reynold, Will Ferrell og meta historiefortelling er kanskje ikke det første man tenker på når man hører A Christmas Carol, men etter å ha sett Spirited et par ganger er det noe av det første som kommer i hukommelsen.
Spirited er en Apple TV+ film fra 2022, som forteller enda en ny variant av den klassiske julefortellingen, der de tre julespøkelsene hjemsøker Scrooge helt til han bruker sin formue til å gjøre samfunnet rundt seg bedre.
Ved første øyekast kan filmen se ut som enda en tam og kommersiell versjon som prøver å melke historien, og selv om det er vanskelig å nekte for at den ikke gjør det, gjør den også mye mer. Poenget er at det er en svært moderne vri, og at hele A Christmas Carol konseptet er en bedrift. Men det som gjør at historien funker er at den ikke bare hedrer den originale fortellingen, men faktisk fortsetter den, og filmen fungerer mer som en oppfølger enn “reboot”. Filmen er utrolig meta og selvbevisst, men klarer faktisk å ha en emosjonell kjerne, og noen genuint rørende og dypt dystre øyeblikk.
Will Ferrell og Ryan Reynolds dynamikk er soleklart det som gjør filmen så artig. Ferrell som “the Ghost of Christmas Present” og Reynolds som en egoistisk og iskald forretningsmann som jobber med å manipulere og skape kontroverser via sosiale medier. Der Ferrell prøver alt han kan for å forandre Reynolds, men ingenting funker, og det som gjorde det virkelig underholdende er hvordan han begynner å bearbeide Ferrell i stedet, som blir enda mer interessant når man senere i filmen får vite hvem Ferrells karakter egentlig er.
Det som får filmen til å sitte for meg, og som fikk meg til å se den igjen denne jula var musikken, fordi noe som jeg ikke har nevnt enda er at det er en musikal! Sangene er alle høyt underholdende og har en energi som gjør det vanskelig å ikke bevege seg med.
Hvis du liker A Christmas Carol er dette definitivt verdt å sjekke ut ettersom det er en av de mest unike, kreative og rett og slett gøyale versjonene man kan se. Dette er kanskje ikke en julefilm for alle, men for meg har Spirited allerede begynt å bli en årlig tradisjon.
Av Johan Hernes
Nativity (2009) Regi av Debbie Isitt
Gjør deg klar for en veldig britisk, morsom og fengende julefilm med min favoritt filmkarakter noensinne; Bob! Bob er en av mange barn i klassen til Paul Maddens (spilt av Martin Freeman), og når Maddens får i oppdrag – mot sin vilje – å sette opp ‘Natvity’ (altså julefortellingen om Jesu fødsel), er Bob en av mange som ønsker en viktig rolle i stykket.
Paul mistet kjærligheten til julen da kjæresten slo opp med ham for å dra til Hollywood, og han har rett og slett blitt kjedelig. Et viktig nytt tillegg i klassen rundt juletider er assistenten Mr. Poppy (spilt av Marc Wootton), som tilsetter en god dasj humor, lek, tull og hjerte. Planen til Paul er å sette opp en enkel ‘Nativity’ og komme seg gjennom det (selv om han blir ganske engasjert av å skrive sangene!). Men Mr. Poppy har andre planer!
Men tilbake til Bob. Bob er en bitteliten gutt, ca 7 år, med mest sjarm og komisk timing i hele filmen. Hans bidrag til filmen inkluderer en slags dans, sang, leggvarmere og ikonske replikker. Genrelt er ungene hjertet av filmen, selv om både Freeman og Wootton treffer blink på lærer- og assistent-rollene. Ifølge meg er Bob nok grunn til å se Nativity, men musikk-numrene er også ganske så underholdende.
Tokyo godfathers (2003) Regi av Satoshi Kon
Satoshi Kon er mest kjent for sine svært forvirrende og eksistensielle animasjonsfilmer, der han utforsker grensene mellom drøm og virkelighet i mens han tøyer grensene for animasjon og alt denne kunstformen kan utstråle. I denne filmen kan man nesten forvente det samme, utenom ett element; et stort, bankende, varmt hjerte.
Tokyo godfathers handler om en hjemløs vennegjeng sammensatt av en alkoholiker, en drag queen og en tenåringsdøgenikt som finner en baby forlatt i søppel og tragedie. Det ligger en lapp og en nøkkel ved barnet, og de bestemmer seg for å løse opp i dette mysteriet, og å finne babyens foreldre.
Som tittelen tilsier er dette en vidunderlig fortelling om hva familie egentlig er og hva slags tilfeldigheter som kan føre mennesker sammen. Denne litt sære, men vakre gjengen knytter minst like sterke bånd som de ville til en hvilken som helst “ekte” slektning, og da kan tårene lett trille like mye av latter som av melankoli.
En av mine absolutte favoritttroper innen film er konseptet “found family”. Det er ingenting som er så betryggende som å vite at familie kan befinne seg hvor som helst, når som helst. Med fullstendig spektakulær animasjon og morsomme karakterer som blir pustet liv inn i av dyktige stemmeskuespillere, er denne filmen en skjult og litt skitten perle i det grønne og røde julelandskapet.
White christmas (1954) Regi av Michael Curtiz
Når vi først er inne på julefilmer så virker det bare naturlig å komme inn på en av gudfedrene av julefilmer. “White Christmas” fra 1954 står som en forglemt klassikker. Bing Crosby står frem med Danny Kaye, Rosemary Clooney og Vera-Ellen Rohe i en energisk julemusikal som rammer inn enhver scene i en sang og bryter opp historien med koreograferte dansenummer.
Filmen begynner i 1944 under andre verdenskrig og viser oss hvordan Bob Wallace (Bing Crosby) og Phil Davis (Danny Kaye) møttes og etter krigen blir en ‘smashing’ duo akt. Etter en opptreden rundt juletider blir Bob og Phil invitert til å sjekke ut en søster akt og det er med en gang kjemi mellom de to duoene. Sammen drar de til Vermont, snø paradis som nå står uten snø for julen. I Vermont møter Bob og Phil på sin gamle general fra krigen og velger å sette opp ett show sammen med søster akten Betty og Judy Haynes. Ting viser seg ikke å ha godt bra med generalen etter krigen og Bob og Phil bestemmer seg for å overraske generalen til jul. Filmen byr på en koselig juleopplevelse med alt 50-tallets filmscene har å tilby, bra opptrender fra kvartetten vår og resterende roller, sett som ligner teater, sanger som blir i hodet ditt og fortryllende danse nummer som har deg nesten klappene i sofaen.
Denne filmen har hatt sin tur i sola for 70 år siden, men den fortjener definitivt en liten tur ut nå og da, og for meg har denne filmen blitt en liten tradisjon som jeg drar ut rundt juletider, og som jeg absolutt vil anbefale til alle og enhver.
Hjelp, det er juleferie! (National Lampoon’s Christmas Vacation) (1989) Regi av Jeremiah S. Chechik
“Hjelp, det er juleferie!” er den tredje filmen i en rekke av hysterisk gode komedier, men dette må nok være høydepunktet i serien. Chevy Chase, Beverly D’Angelo, Randy Quaid og mange mange flere spiller deres livs roller i denne juleklassikeren.
For meg så er dette den definitive og ultimate julefilmen. Ingen andre er i nærheten! Hvis du aldri har sett filmen, så er det rett og slett en film om hva det koster å få til den «perfekte julen». Hvordan skal en tilfredsstille alle? Hvordan skal en klare å holde hodet i sjakk ut den kaotiske høytiden? Tilfredsstille familie, venner og jobb? Men samtidig deg selv og dine verdier? Alt dette blir utforsket, kombinert med fantastisk slapstick og spøker som alltid er like morsomme hvert år. Så mener jeg at det er intet annet en burde oppleve før julen ringes inn.
I min husholdning så følger alltid denne filmen etter Grevinnen og Hovmesteren på den 23. Når introsekvensen spilles av i stuen hjemme, familien er samlet rundt stuebordet og med peisen flammende ved siden av, så senkes liksom skuldrene mine seg sakte ned. Roen faller seg fint, og den trygge og gode jula er rett rundt hjørnet. Kombinert med en fantastisk god og morsom film, så er det ingen annen film som kommer i nærheten for meg. Det eneste som kan måle seg imot er kanskje Gremlins, Die Hard (ja, Die Hard) eller Hjemme Alene, men nei, dette er absolutt den beste julefilmen, for meg.
Hvis hverken du, venner eller familie har sett denne filmen, kan jeg ikke gjøre noe annet enn å anbefale den varmt og av hele mitt hjerte. Du kommer ikke til å angre på det et sekund! Og hvem vet? Kanskje du også får en ny juletradisjon?
Av Truls Jensen
Brazil (1985) Regi av Terry Gilliam
“Brazil”, ofte referert til som regissør Terry Gilliams mesterverk, kan forklares som en relativt sjuk og snål versjon av den klassiske George Orwell-boken “1984”. Fortellingen er dystopisk og følger Sam Lowry, en enslig kontorarbeider som begynner å bli lei av hans liv og dagdrømmer for å komme seg vekk. Jo dypere han kommer inn i dette byråkratiske helvetet, jo mer vil han bryte seg løs.
Brazil er ikke ment for å være en julefilm, men juletiden er til stede gjennom den. All handlingen pågår under desember, og man ser julepynt i bakgrunnen til relativt ukomfortable scener. En drastisk arrestasjon, med julepynt som dekker hele rommet! Sidekarakterene virker å være mest opptatt av julefeiringen, fremfor å støtte de rebelske handlingene til hovedkarakteren. Til en viss grad er julefeiringen det eneste som får Brazil til å virke som om den foregår i vår verden, der alt annet er så fjernt. En mann spises opp av papirer og fordufter, midt på et julemarked.
Hvis du vil ha en litt alternativ julefilm, så er Brazil et interessant valg. Det er nok jul i den for å få litt julefølelse, men samtidig tar den deg på en sinnsyk reise med sin utrolige dystopiske setting.
Eyes wide shut (1999) Regi av Stanley Kubrick
Eyes wide shut, en skikkelig feel-good julekomedie med romantiske forviklinger og overraskelser rundt hvert hjørne! Moro for hele familien!
Stanley Kubricks svanesang, et underlig, erotisk mesterverk som tok 400 dager å spille inn og som kanskje tok livet av ham, er blitt en aldri så liten juletradisjon for meg. Selv om filmen ikke først og fremst handler om jula, er det liten tvil om at julesettingen bidrar til handlingen. Kubrick setter opp en koselig fasade, med julelys, trær og presanger, feststemning og familier, for så å bryte rett gjennom etter vi har gjort oss kjent med filmens univers. Sjokket som følger med Bills nifse oppdagelse blir betraktelig mer effektivt på grunn av dette.
Kubricks fantastiske forståelse av hva vi mennesker egentlig er redde for er det som kjennetegner mange av filmene hans, og er det som gjør mange av dem så ufattelig skumle. Bill Hartford tror kanskje han er rik, han har en enorm leilighet, han drar på fancy julefester og er respektert av alle rundt ham. Men Bill kan ikke engang begynne å fatte hva slags rikdom som finnes i verden. Det er dette som gjør Eyes Wide Shut så fryktinngytende. Vi får et lite glimt inn i maktelitens gale sexklubb, og det er kun toppen av isfjellet. Hvem vet hvor mye verre ting som finnes? Hvem vet hvilke rikinger som er med på alt dette? Som Ziegler sier, vi ville nok blitt sjokkert hvis vi fikk vite det. Det er nettopp her Kubrick skårer jackpot på skrekkometeret. Makt og ekstrem rikdom er skummelt, og det finnes mange virkelige eksempler på at det er god grunn til å være redd for det.
Aldri har en pianonote fått nakkehårene til å reise seg slik. Aldri har et blikk fra to maskerte personer vært skumlere. Aldri har et ansikt bak en port sett så nifst ut. Aldri har mannlig sjalusi blitt fremstilt så godt. Og aldri har sex fått en så dyster betydning. Det finnes i alt, og der det er penger er det også sex. Det er en enorm mystikk som omringer Eyes Wide Shut. Det oppstår til dels fra filmens trøblete innspilling og dens betydning for Kubricks ettermæle og parallellene til Tom Cruises liv, men først og fremst fra de hjemsøkende implikasjonene bak handlingen.
Meet Me in St. Louis (1944) Regi av Vincente Minelli
“Meet Me in St. Louis” er en amerikansk juleklassiker fra 1944 og er Vincente Minellis første store suksess. Filmen er satt i St. Louis i 1903, et år som vil by på mange endringer for familien Smith. Søstrene Esther, Rose, Agnes og Tootie gleder seg til Verdens-messen som skal ta plass i deres kjære hjemby i 1904, men før det blir vi med på familiens feiringer av ulike høytider i løpet av året.
Filmen går som sagt igjennom ulike årstider, og vi blir innledet til disse igjennom nydelige vignetter som ligner gamle høytidskort. Når disse vignettene blir kombinert med storslåtte kostymer og høyest dekorerte hjem, kan det minne om jul selv når det er ikke er jul i filmen. Men ikke bli urolig, for Minelli er raus og gir oss etter hvert høytidelig amerikansk jul med musikk, kostymer, snømenn og juleball.
Om du ikke har sett filmen, så er du nok likevel kjent med musikken – noe som er med på vekke julestemning. Musikk er så klart viktig i en hvilken som helst musikal eller film, men den er ekstra viktig som stemningselement i julefilmer som denne. «The Trolley Song» og «Skip to My Lou» er fengende og imponerende danse- og sangnumre som letter på humøret. Men det er nok den melankolske og ikoniske julesangen «Have Yourself a Merry Little Christmas», skapt av komponistene Hugh Martin og Ralph Blane til filmen, som gir oss god gammeldags julestemning da den blir sunget av selveste Judy Garland.
Når det kommer til julefilmer, så blir det ofte «the same procedure as every year» – vi ser de samme gamle filmene for å vekke julestemningen vi har hatt før. Men om du ønsker deg en ny julefilm og ikke har sett Meet Me in St. Louis enda, vil den være et nostalgisk blikk på jul i skikkelig amerikansk stil som kan garantere deg varme om ikke skikkelig julestemning.
Av Aisha Denne
Harry Potter og de vises stein (2001) Regi av Chris Columbus
Da hjernen bladde gjennom filmkatalogen etter filmen som gir mest julestemning – og ignorerte både Tre Nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen med stil – endte den opp med et overraskende valg.
Chris Columbus (regissøren, ikke oppdageren) er julefamøs for klassikerne Alene hjemme 1 og 2, men her er det snakk om en annen filmserie han påbegynte. Harry Potter og de vises stein – altså eneren – er filmen jeg forbinder mest med jul. Det er sikkert ulike grunner til det; der både tv-oppsett, filmens konkrete juleinnhold og Richard Harris’ nisseaktige Dumbledore er blant disse. Men det er nok filmens virkelige magiske følelse, som dessverre gradvis forsvinner i løpet av filmserien, som forårsaker dette.
Filmens koselige og lettsindige tilnærming til både magi, vennskap og familie er den type Harry Potter jeg liker, framfor de dystre og mørke Yates-filmene. Den uskyldige nysgjerrigheten hos både Columbus, Rowling og hovedkarakterene er ikke mye ulik følelsen man som barn har rundt juletider. Fra Gryffindor til de vises stein er rødfarge også en gjenganger, som gir litt ekstra julekrydder. Harry Potter og de vises stein føles som å sitte foran peisen samtidig som du pakker opp de beste julegavene du fikk som barn.
