1001 gram – Regi: Bent Hamer – BulBul productions – 1 t. 33 min.
Den melankolske forskeren Marie Elster (Ane Dahl Torp) er i en nedgangsfase. Sømmene som holder livet hennes sammen rives sakte. Det eneste Marie har er hennes arbeid med kalibrering av målenheter å ta seg til. På en konferanse i Paris, der den sanne kiloen skal bestemmes, er det Maries eget liv som måles. Med den norske nasjonale kilovekten på slep, følger vi hennes forsoning med fortiden og muligens en mot hennes sanne lykke.
De første minuttene av filmen har alle kjennetegnene av en stereotypisk skandinavisk film. Med en kombinasjon av sparsommelige og treige dialoger, et kaldt blåskjær i alle scener og en heltinne som fremtrer som stiv og innesluttet, var jeg skeptisk mot filmens Oscar-kandidatur. Men da Marie ankommer Paris, blomstrer filmen. Stemningen endres, de grå landskapene og funkisbygg veksles med romantiske bygninger og hager, og Marie viser hennes første virkelig tegn til liv. Kontrastene er til og kjenne på, og man gruer seg til å forlate Frankrike. Vekten virker lett som et fjær på konferansen og tung som sten i Norge.
Maries rolle er spilt som en forsker mer enn noe annet. Med en kalkulerende og distansert hovedrolle, er det vanskelig å relatere til henne. En klartekst eksempel på Ola nordmann og hvorfor han/hun ikke egner seg i dramasjangeren. Dette er en uheldig, men lett overkommelig skuespillerstrategi.
Visuelt er 1001 gram superb. De til tider dystre settingene mot de varme, komplementerer narrasjonen. Symbolene virker naturlig og korrekt. Filmen tar for seg mange hendelser i Maries liv, endringene kommer noe brått og virker mer utrolig enn tilfeldig, mens denne hjertevarmende historien utfolder seg med John Erik Kaadas fremdragende musikk i bakgrunnen.
Konklusjon: Det er bare å komme seg på kino. 1001 gram er et drama som leverer visuelle perler, fortryllende musikk og en usedvanlig fortelling, men som alle kan relatere seg til.
