I denne ukas «jorda rundt på 80 filmer» besøker vi Kina. Et land som har gått gjennom en enorm endring både kulturelt og politisk etter Mao Zedong kom til makten og «forente» Kina under kommunistpartiet etter borgerkrigen i 1949.
Tiårene som fulgte var preget av en kulturell revolusjon hvor under det nye regimet skulle gamle tradisjoner kastes vekk og erstattes med «moderne kommunistisk tankegang». Templer ble revet, motstandere ble henrettet og folket ble tvunget til å samle inn stål til staten under «det store spranget» i 1959. Alt dette kombinert med en massiv hungersnød førte til at titalls millioner døde. Det er vanskelig å fatte hvor mørk den kinesiske historien kan være og det hjelper ikke at Mao Zedong til den dag i dag er anerkjent som en stor leder i Kina.
Hvorfor nevner jeg alt dette lurer du kanskje på? “Å Leve” (Huózhe på kinesisk) (1994) er nemlig en film om en familie som prøver å overleve gjennom nettopp disse hendelsene. Filmen er hovedsakelig delt inn i tre deler fra 1940 helt fram til slutten av 1960-tallet. Yimou Zhang er en av Kinas største regissører og er kanskje mest kjent for filmer som Veien hjem (1999), Hero (2002), eller Shadow (2018), men Å Leve er i mine øyne hans mesterverk.
Filmen tar riktig nok ikke med det store bildet av denne historien, men gir oss et intimt og personlig innblikk på hvordan Kinas nye syn på et samlet felleskap gjorde at de mislykkes i å verdsette individuelle liv. Kinesiske historiefilmer er beryktet for å være falske og full av propaganda, men du skal bli overasket over hvor brutalt ærlig To live skildrer hvor vanskelig det var på denne tiden. Forutsigbart som det er ble filmen nektet visning i Kina på grunn av den politiske kritikken mot kommunistpartiet, men desto mer ærefrykt føler jeg for Yimou Zhang som ønsket å fortelle denne historien.
Å Leve er mer enn noe annet en film om tap og forandring. Kina har gått gjennom overveldende tap med utallige familier som brytes sammen. Hvordan kan man fortsette å leve når du gang på gang mister det mest verdifulle du har? Hvordan finner du mening i sorg? Hva innebærer det å leve? Dette er spørsmål som filmen reflekterer i sin handling. I livet går man gjennom en kontinuerlig forandring og for at forandring skal skje må noe også etterlates. Altså er tap og forandring uatskillelige og i livet kan du ikke unngå noen av dem. Om gevinsten i forandringen overveier tapet er en annen sak, men man kan ikke utelukke at disse tapene som Kina har lidd, har også ført til det Kina vi ser i dag. Kina har fortsatt mange problemer, men er utvilsomt mye bedre enn det var. Spørsmålet er da om det var verdt det? Filmen tar et utgangspunkt i at gevinsten aldri kan overveie tapet av liv, men likevel får man følelsen av at det kan komme noe godt ut av enhver vond situasjon hvis man er sterk og kjemper gjennom de vanskeligste tider.
Det er hundre ting jeg kunne nevnt om hvorfor denne filmen betyr så mye for meg, men her ønsket jeg å uttrykke hvor viktig filmen er og hva slags rolle den har for å forstå Kina som en nasjon. Dette er en film som altfor få har sett, så hvis noe av det jeg har sagt har fanget interessen din så gi den en sjanse.
