22 Jump Street – Regi: Christoper Miller og Phil Lord – Columbia Pictures / MGM / Media Rights Capital, m.fl. – 1 t. 52 min.
Jeg har aldri helt skjønt hvorfor 21 Jump Street ble så populær som den ble. Jeg har aldri vært særlig stor fan av denne type humor, og jeg følte at mange av vitsene ble dratt for langt. Slik ble det også med oppfølgeren, 22 Jump Street.
Som nevnt i avslutningen av 21 Jump Street blir politioffiserene Schmidt (Jonah Hill) og Jenko (Channing Tatum) sendt undercover på college for å bryte opp en ny narkoring. Dette åpner selvsagt opp for en massiv mengde med spøk og harselering rundt amerikansk college-kultur. Konseptet er altså mye det samme som sist, bare mer troverdig med tanke på skuespillernes alder.
Filmen spiller på stereotyper som at Tatums karakter blir stjernen på fotballaget mens Hills karakter er den nerdete poesistudenten. Dette skaper selvfølgelig en rift mellom de to, og de krangler som et gammelt ektepar nesten hele veien gjennom. Som jeg nevnte innledningsvis blir slike spøker dratt for langt, og for min del blir det kjedelig i lengden. Heldigvis har filmen også en grei dose med selvironi og metahumor når det kommer til oppfølgere. Rulleteksten alene gjør det nesten verdt å se filmen.
Når det kommer til skuespillerprestasjoner, så er både Jonah Hill og Channing Tatum flinke, og ser ut til å ha en god kjemi. Peter Stormare spiller den samme skurken som han alltid gjør, så svært liten variasjon der. Det hadde vært interessant å se ham i en annen rolle snart. Ice Cube spiller en stereotypisk sint, svart kaptein, så alt er som normalt der også, med andre ord.
Alt i alt så kan man vel si at 22 Jump Street ikke akkurat var filmen for meg. Jeg gikk vel inn i kinosalen med den følelsen fra starten av, men det er liten tvil om at de som likte den første filmen også vil like denne. For alle oss andre får metahumoren være nok til å holde oss gående frem til slutten.
