Fifty Shades of Grey – Regi: Sam Taylor-Johnson – USA – 2 t. 5 min.
Nå er den her, en av årets mest hypede filmer. Sam Taylor-Johnson har tatt på seg ansvaret for å regissere Fifty Shades of Grey. Handlingen er kjent for de fleste. Anastasia Steele (Dakota Johnson) forelsker seg i den vanvittig rike kjekkasen Christian Grey (Jamie Dornan), og innleder et forhold med han. Det eneste problemet er at Christian ikke er helt komfortabel med vanlig romantikk, og introduserer henne derfor for hans planer med henne: Et følelsesløst forhold basert på BDSM-sex.
Kontroversene har vært utallige etter at den første boken ble sluppet, og medier var tidlig ute å kategorisere verket som “husmorsporno”. Personlig følte jeg aldri at bøkene var rettet mot meg, men skjønte heller aldri hvorfor kvinner over hele verden trykket denne antifeministiske, polerte versjonen av en kink.com-fantasi til sitt bryst, hvor i tillegg den mannlige hovedpersonen åpenbart manipulerer og forfølger den kvinnelige hovedpersonen utenfor det seksuelle forholdet. Nærmere inn på den debatten går jeg ikke.
De som har lest bøkene vil nok se på denne filmen med helt andre øyne enn de som ikke har. Personlig hadde jeg hørt mye rart, og sitter igjen med et inntrykk av at denne filmen er mye mindre drøy og mye mer publikumsvennlig enn skildringene i boka. Med tanke på seksuelt sjokkerende filmer som fjorårets Nymphomaniac, er ikke dette akkurat radikalt. De S&M-aktivitetene som finner sted på skjermen er ikke så mye drøyere enn at han viser frem hvilke verktøy han besitter, men jeg regner også med at dette tar seg opp i de to neste filmene.
Det filmen lener seg på er selvsagt forholdet mellom Anastasia og Christian. Samtalene mellom de beveger seg fra naturlige, med den klassisk forelskede spenningen mellom de to, til å bli utrolig keitete, klisjéfylle og totalt usannsynlige. Sexscenene dem imellom lider litt av det samme. En scene hvor han berører henne med en slags hestepisk er bra filmet og oppleves veldig intens, før kjemien mellom de to plutselig faller sammen. Det hele fører til at jeg mister interessen, og hele filmen føles rett og slett kjedelig.
Det er kjipt, og nesten merkverdig, at en film med et så kontroversielt plott skal føles så ulidelig kjedelig. Feilen er rett og slett Christian Grey. Jamie Dornan klarer aldri uttrykke følelser i den ene eller andre retningen, og har aldri en personlighet som tilsier at han er noe annet enn en kul og kjekk riking. Om det er regissørens valg, eller bare Dornan som ikke har et større register å spille på er vanskelig å si, men dette ødelegger veldig mye av både forholdet mellom de to, og karakteriseringen av den mystiske Christian Grey.
Selv om jeg har lyst til å totalslakte Fifty Shades of Grey i ren irritasjon over at de skapte noe så platt og intetsigende av provoserende bøker, er det faktisk en del positive ting å hente. Dakota Johnson spiller faktisk bra i rollen som Anastasia Steele (selv om hun biter seg tresifret antall ganger i leppene i løpet av filmen) og store deler av filmen er rett og slett veldig estetisk pen.
Alt i alt virker det sannsynlig at denne filmen kommer til å skuffe flere kinogjengere enn å glede dem. Selv om filmen hadde alle muligheter til å få folk til å klamre seg anspent fast til kinosetene, eller til å reise seg i protest, er den rett og slett for platt. Fifty Shades of Grey vil stå igjen som en av de mest kommersialiserte adapsjonene verden har sett.
