Cubansk film under Fidel Castro har generelt sett vært politiske, både gjennom overdådige kostymedramaer av Humberto Solás, eller via Santiago Álvarez’ avantgardistiske kortdokumentarer. Tross den politiske tilstedeværelsen i disse film, er det likevel en overraskende nøktern tone, hvor det politiske ikke føles så påtrengt og unaturlig som det gjør i den sovjetiske filmen, eller norsk film på syttitallet. Tvert i mot, er det overraskende hvordan enkelte cubanske regissører har kunne kritisert den cubanske regjeringen og det cubanske samfunnet uten å bli fengslet eller satt i eksil.
En av disse var regissøren Tomás Gutiérrez Alea, som kritiserte det cubanske samfunn på mange mulige måter. Alt fra komedien Death of a Bureaucrat (1966) som tar for seg problemer med det cubanske byråkratiet. Og i den Oscar-nominerte Jordbær og sjokolade (1993) kritiserte han samfunnets holdninger til homofile. Men det er hans og Cubas mest kjente film, Memories of Underdevelopment, som tar for seg den anspente atmosfæren rett etter Castros maktovertagelse, rett opp til missilkrisen i 1963.
Filmens hovedperson, 38 år gamle Sergio, lever et kjedsommelig liv etter at hans kone dro til Miami. Han fordriver det meste av sin tid til å reflektere over de store forandringene som gjennomgås på Cuba akkurat da. Han kritiserer også samfunnet for å være underutviklet, et ord han bruker flere ganger til å beskrive den bakvendtheten som ennå ikke har forsvunnet. Dette trenger ikke nødvendigvis å være en kritikk av samfunnet, men også en kritikk av Sergio selv, som ser nedlatende på folk rundt seg for ikke å være intellektuelle som ham selv.
Eksempelet her er når den sytten år gamle Elena, som Sergio hadde et kort ”romantisk” forhold til, går til en rettsak hvor hun anklager ham for å dratt nytte av henne, mens hennes konservative foreldre forlanger at Sergio gifter seg med Elena. Man kan se noe komikken i denne situasjonen, men den demonstrerer også Sergios teori om et underutviklet samfunn, hvor religion ennå har et viss fotfeste i folks hverdag.
I tillegg kritiserer Sergio andre aspekter ved samfunnet som ennå ikke har forbedret seg siden Batistas tid. På en måte kan man si at Alea vil gå lenger enn andre i å få gjennomført mer effektive revolusjonære reformer. Alea har selv hele denne tiden sett på seg selv som en revolusjonær, i det at han vil kritisere på innsiden av revolusjonen for å perfeksjonere den, men for all del ikke ødelegge den. En tanke jeg for så vidt er enig i med, når vi kritiserer vårt samfunn betyr ikke det at vi vil styrte den, slik mange vestlige land automatisk ensidig tror om folk under kommunist styrer.
Memories of Underdevelopment er en bra tankefull film. Det er ikke en motsandsfilm, men en politisk stimulerende film som tar for seg flere politiske aspekter, eller rettere sagt flere enn forventet, med tanke på at Cuba er et diktatur. Filmatisk sett er filmen en ren svart-og-hvitt-nytelse, med dens bruk av stillbilder og filmavisklipp. Med andre ord, en intellektuell stimulerende film på mange måter, med mye å ta inn over seg på en gang, noe som etter min mening trengs flere visninger til, noe jeg gladelig vil gjøre igjen.
Memories of Underdevelopment – Regissert av Tomás Gutiérrez Alea; skrevet av Edmundo Desnoes og Tomás Gutiérrez Alea, basert på en roman av Edmundo Desnoes. Spilletid: 1 t. 37 m. Land: Cuba. År. 1968
