Å velge ut bare en film fra Portugal å snakke om kan være vanskelig, men å velge regissør er lett. Manoel de Oliveira er filmhistoriens eneste regissør med en karriere som gikk fra stumfilmæraen til den digitale epoken vi lever i nå. Han ble kåret til verdens eldste aktive regissør i 2008, før han døde i fjor, 106 år gammel. Dette gjør det interessant å studere filmografien til noen som levde for så voldsomt lenge og derfor valget falt på The Strange Case of Angelica fra 2010. Ideen til filmen kom i 1946 etter hva nazistene gjorde med jødene. Oliveira skrev manuset i 1952, men laget ikke filmen før 64 år senere!
The Strange Case of Angelica følger Isaac, en ung fotograf som har blitt satt på et oppdrag. Ei ung kvinne er død og hennes sørgende mor ønsker et fotografi av henne, som et siste minne. Problemet er at gjennom kameraet til Isaac ser det ut som hun kommer til live. Han blir forskremt. Kvinnen er Angelica, som begynner å hjemsøke Isaac i drømmene hans. Dette setter i gang en underfunding kjærlighetshistorie, som gjør Isaac gal.
Det er tydelig i begynnelsen at Oliveira låser seg fast til gammel, tradisjonell filmskaping. Vi blir kastet ut i en mørk film-noir med mystiske undertoner. Her er det en kapabel regissør bak rattet, som ikke har mistet fokuset, til tross for at teknologien har endret seg noe voldsomt gjennom filmhistorien. Han setter Isaac opp som en drivende karakter, godt spilt av Ricardo Trêpa. Angelica, til tross for å død, fremstår mer levende enn flere av de andre kjedelige karakterene i filmen. Navnet hennes synes jeg var interessant. I sin presentasjon er hun både skummel og død, men med navnet, som stammer fra “engel”, hinter det til noe vakkert og guddommelig. Filmen skeier nemlig ut i noen åndelige retninger. En helt normal mann som beundrer et spøkelse, reflekteres også gjennom filmens noe drømmende preg, spesielt når det gjelder hvilken tid filmen befinner seg i. (Vi tror det er på 40-tallet, men moderne gjenstander og klær dukker stadig opp).
Det at det er en fotograf som er i sentrum går tilbake til André Bazins tanker om at fotografiet er et stempel av fortiden, som Oliveira gjør et stort poeng ut av. Dette er en “gammel” film, skutt digitalt, om en gammel og svunnen tid i 40-tallets europeiske realisme, men med moderne elementene, som han kombinerer sammen med det uforståelige og drømmende. Det er også en del CGI for å få frem Angelica.
Dette er nok ikke Oliveiras mesterverk. Hans store refleksjon over livet og en lengsel for noe som ikke lenger er levende er bra det, men denne “forelskelsen ved første blikk” faller veldig kort. Dialogen blir noe verre utover filmen, og det originale konseptet med det “levende fotografiet” blir ikke utforsket så godt. Faktisk stopper filmen opp og blir døll.
Til syvende og sist er The Strange Case of Angelica litt for ujevn og blek. Den kunne vært mye mer drømmende og fengslende, for i sin form er den ikke like minneverdig som filmene til David Lynch eller Denis Villeneue i dag. Den er fremdeles verdt å se, for å få et innblikk i et av de siste filmene til en regissør som var over 100 år gammel før han satte i gang regien på denne. En film om kontinuiteten mellom liv og død, og at kameraet er instrumentet som kan fange det.
The Strange Case of Angelica – Regissert av Manoel de Oliveira; skrevet av Manoel de Oliveira; med Ricardo Trêpa, Pilar López de Ayala. Spilletid: 1 t. 37 m. Land: Portugal. Premiere: 13. mai 2010.
