La det være klart: da jeg bestemte meg for å skrive om en film fra India i forbindelse med denne spalten måtte det noe fra en av mine favorittregissører – Satyajit Ray. Det måtte også bli en av mine to favorittfilmer gjennom tidene med hans navn på: enten The Music Room (1958), en forstyrrende fortelling om menneskers trang til å ses i best mulig lys og musikkens transcendere egenskap eller The Big City (1963), som jeg mener er et av de fremste filmatiske skildringene av det å være i et forhold som har blitt laget.
Akira Kurosawa (Rashomon, Seven Samurai, Ran) skal en gang ha sagt at det å aldri ha sett en film av Satyajit Ray er som om man aldri har sett solen eller månen. Flott sagt, men hva mener han egentlig med dette? Jeg kan bare bruke mine egne erfaringer med Rays filmer som eksempel til å prøve å forklare det. Det er noe med måten Ray ser og fanger verden på og menneskene i den på som oppleves veldig tro hvordan vi selv føler og tenker om verden rundt oss. Det finnes ingen rene antagonister i Rays filmer. Istedenfor finner han styrker og svakheter i alle og det er disse forskjellene som gjør at det oppstår misforståelser og at noen blir såret. Men på samme måte som det er «kjernemenneskene» i livet til enhver som ofte sårer en mest, er det også kjærligheten disse menneskene gir noe vi trenger for å løfte oss opp. Rays filmer er altså både dypt humanistiske og eksistensielle. Klarer vi å kommunisere med hverandre, være åpne og prøve å forstå hverandres ulike sider, selv om vi ikke er enige i alt, kan vi gjøre hverandre bedre og livet lettere å leve.
Dette er sentrale temaer i The Big City. Vi møter Arati (Madhabi Mukharjee), en hjemmeværende mor til sine barn som ønsker å ta steget ut i arbeidslivet i den raskt voksende byen Kolkata (Calcutta) en gang på sekstitallet. Hun møter noe motstand fra hennes mann Subrata (Anil Chatterjee), som ser på dette som en trussel mot han som mann, på dynamikken i hans familie og som et stikk mot det normale i et gammeldags, patriarkalsk indisk samfunn («Hva kommer andre til å si?»). Arati velger å finne seg jobb likevel, siden familien er i en trang situasjon økonomisk og mannen sliter med å finne inntekt. Hun gjør det bra og blir «brødvinneren» i husstanden, noe mannen føler en viss sjalusi for. En dag ser han en rød leppestift i vesken hennes, noe hun aldri bruker ellers, og han blir fornærmet. Hvorfor bruker hun leppestift i forbindelse med jobben? Sjefen er jo en mann…
På dette tidspunktet ville mange romaner og filmer skrudd opp spenningen ved å tilspisse situasjonen enda mer. Det ville kanskje oppstått en melodramatisk krangel med gråt og skriking der mannen og kona går fra hverandre. Ray går en annen vei og gjennom denne veien finner han dype sannheter om det å være i et forhold. Hun tar leppestiften, sier «Do what you like, but please do not misunderstand me, darling.», og på den roligste måte kaster den ut vinduet. Med denne underspilte romantiske gesten sier Ray alt han trenger å si. Ja, det er greit at man noen ganger blir fornærmet og sjalu på den andre i forholdet. Selv om dette kan være irrasjonelt (det er veldig klart gjennom hele filmen at hun ikke er ute etter andre menn). Du står fritt til å føle det slik. Men leppestiften er bare en jobbgreie. Den er ikke viktig. Ikke ta det for gitt at dette betyr at vi ikke er i denne situasjonen sammen. Ikke misforstå det til noe større enn det det er.
I en fantastisk skuespillprestasjon av Madhabi Mukharjee får vi også innblikk i hennes form for sjalusi. I en scene bemerker hun seg at hun ikke får stelt det yngste barnet sitt fordi hun skal på jobb. Mannen prøver å trøste henne med å si at noen andre vil stelle henne. Men for Arati er det akkurat det som er «problemet». Hun vil at barna skal trenge henne der, at hun er viktig for dem. Ray gir oss altså innsikt i de tingene hun ofrer for denne nye hverdagen hun vil for seg selv som salgskvinne, som alltid på en subtil og underspilt måte. Mesterlig.
Ray er også humanistisk nok til at han utvikler mannen i familien som karakter der han går fra å stritte litt imot ideen om kona som skal være den som skal jobbe til å være hennes største støttespiller. Slutten på filmen, som jeg ikke skal spolere her, er et fremragende punktum i en fortelling om det å være i et forhold. The Big City som helhet er derimot en fantastisk introduksjon til en regissør flere burde stifte bekjentskap med.
The Big City (Mahanagar) – Regissert og skrevet av Satyajit Ray; med Madhabi Mukherjee og Anil Chatterjee. Spilletid: 2 t 2 m. Land: India. Premiere: 1963 (India).
