Asghar Farhadi var egentlig på planen for dette innlegget om Iran, da han vant sin andre Oscar forrige måned for En handelsesreisende. Men før Farhadi var det en annen filmskaper som satte Iran på kartet. Abbas Kiarostami! Og i forbindelse med at han dessverre døde i fjor, blir dette innlegget om hans mest populære film: Close-Up
Vi blir kastet inn i det brune og travle Tehran. Den filminteresserte Sabzian møter fru Ahankhah på bussen, som ser ham med et manuskript av The Cyclist og nevner at hun liker filmen ganske godt. Sabzian ender opp med å bli feiltolket som Mohsen Makhmalbaf, regissøren bak filmen, og fortsetter på denne etterligningen. Han får løgnen til veldig bra (da han er stor fan av Makhmalbaf) og begynner å besøke Ahankhah-familien ganske ofte, i en løgn om at han er interessert i å bruke hjemmet som lokasjon til en film. Sabzian slipper ikke tak og feiler å skille mellom fantasi og virkelighet. Løgnen går ut av kontroll, med mistanke om at han er hos familien for å rane dem og leder til en rettsak.
Plotbeskrivelsen virker lett og grei, men Kiarostami har en interessant konstruksjon på fortellingen. Det er en slags film-om-film-kommentar, når han bruker virkemidler fra dokumentarfilmen (en ekte rettsak) og biografifilmen. Filmen er halvveis ekte dokumentaropptak og halvveis gjenskaping av virkeligheten, som gjør det til en unik dokufiksjon. Jeg har aldri sett maken. Et merkelig vev av det ekte og det fiksjonelle. Kiarostami fungerer mer som en gravende journalist, samtidig som regissør og manusforfatter. Han drar av skallet på filmen og utforsker hovedpersonen. Filmen opptrer humant, ærlig og kommer tett inn på karakterene, særlig i rettsakdramaet.
Produksjonen er lite stilisert. Den er faktisk ganske svak, og til tider kan det minne om Dogme 95-bevegelsen, men på en spesiell måte hjelper den på fremhevelsen av sannhet i Close-Up. Tittelen til filmen handler ikke bare om et kamerautsnitt, men et intimt blikk på virkeligheten. Kiarostami bruker ikke tradisjonell mise-en-scene og filmen kan for utenforstående virke blek og kjedelig estetisk sett. Og når sant skal sies treffer ikke den hjertet mitt helt 100%.
Dette er min første film av Abbas Kiarostami, og det er også hans mest populære. Hittil foretrekker jeg Asghar Farhadis regi, men begge er til å anbefale. Det er gøy å se hvordan Iran utvikler seg som en filmnasjon, en bevegelse som Kiarostami var den desidert sterkeste til å få fram. Kiarostami døde i 2016, men Farhadi fortsetter ilden i det som er god, iransk drama. Når det gjelder Close-Up og om den reflekterer sannhet eller ikke, vel, det er ikke helt lett å si. Men det er kanskje derfor den har kapret kritikerne i senere tid?
Close-Up (Nema-ye Nazdik) – Regissert av Abbas Kiarostami; skrevet av Abbas Kiarostami, med Hossain Sabzian, Mohsen Makhmalbaf. Spilletid: 1 t. 38 m. Land: Iran. Premiere: September 1990
