Hva kan du gjøre når du ikke engang kan stole på dine egne tanker og sanser? Det finnes et navn. Du kan ikke skrive eller si det, hvis du gjør det, så kommer han. Det ser ut til at Bloody Mary og Freddy Krueger dummet seg ut og fikk et kjærlighetsbarn sammen som de ikke ville prate om. Bye Bye Man er et nytt monster, helt uten originalitet. La oss snakke om det vi ikke bør snakke om.
Vi kastes inn i handlingen i året 1969 i det en journalist begår en massakre av bekjente samtidig som han sier og ber om at ingen kan skrive «det», si «det» eller ikke engang tenke «det». Vi flyr så fram i tid og vi blir møtt av en trio, hvor den første setningen som blir sagt er «Today is a good day» mens stereotypiene fortsetter med fotballgutten John (Lucien Laviscount) som holder om sine to venner og hovedpersoner Elliot (Douglas Smith) og Sasha (Cressida Bonas). Elliot og Sasha er kjærester og John er Elliots bestevenn siden barndommen. De skal alle tre flytte inn i et gigantisk forlatt hus og bo der under sin studietid. Et stort lokale og en billig pris kommer ei sjeldent uten et dødsønske (eller hva, studenter?).
Etter første natt og fest snubler Elliot over en nattbordskuff, nederst i skuffa står det inngravert noe merkelig, «Bye Bye Man»? Elliot forteller om dette til vennene sine og legger fort merke til at det skulle han aldri ha gjort.
Denne filmen er ikke god, den er faktisk veldig ikke-god. Den er regissert av ingen ringere enn Stacy Title. Å ja? Det ringte ingen bjeller? Title er faktisk kreditert som regissør for filmen Snoop Dogg’s Hood of Horror, så det var kanskje ikke så rart. Den største forskjellen på disse to filmene er at Hood of Horror tapte penger, noe The Bye Bye Man ikke gjorde. Nå er Title tilbake og med hjelp av mannen sin, Jonathan Penner, som står for skrivejobben av The Bye Bye Man, har de levert nok en lavbudsjetts skrekkfilm som får deg til å vri deg i setet av skrekk og gru, men for helt andre grunner enn sjangerens intensjon er.
De tre hovedpersonenes kjemi gir deg et inntrykk av at de møttes for første gang på settet dagen før de skulle filme. Elliots karakter er den eneste karakteren som ikke bare innehar en eneste karakteristikk (John er godt trent og liker damer, Sasha er ei jente og får influensa). Etter at navnet som ikke kan nevnes, har blitt nevnt og de tre vennene forfølges av The Bye Bye Man sliter de med å skille virkelighet fra mareritt og det skaper sjalusi, uvennskap og krangling. Dette er noe som kunne vært engasjerende, forvridd, ekkelt og spennende, men budsjettet, kameravinklene og de uoriginale skvettsekvensene, ja rett og slett den svake utførelsen av alle skrekk-konvensjoner tatt i bruk, rører dessverre ikke noens spenningsfølelser og levner undertegnede paff i setet. Kan de ikke slutte å krangle snart?
Rent teknisk er filmen fattig og slapp. Effektene har ikke blitt prioritert høyt nok og skumle animasjoner i veggene, larver i håret og hvite øyne får deg til å mimre TV-serien Charmed og der er det ikke mye frykt og skrekk å hente. Lydbildet er et makkverk og oser tam stemning og som oftest er skrekklydene og andre ugne hyl lagt uengasjert til enten venstre eller høyre i bildet og gir deg ikke noen god følelse eller rom for å fantasere hvor lyden kommer fra. Det virker som den alltid bare er rett ved siden av karakterene våre.
Skuespillerne og selve karakterene kommer fram som dårlige skrevne klisjeer som ikke klarer å levere gode representasjoner av de ulike stereotypene en ofte finner i en skrekkfilm. Jeg sier ikke at en må følge oppskriften for skrekkfilmer slavisk, men karakterene virker som halvgjorte og uorganiske plottdrivere i stedet for ekte mennesker vi ikke vil skal dø.
Smith som Elliot tar faktisk kaka på å gi alt i en film. Det er lenge siden jeg har sett en skuespiller gå så dypt inn i en rolle som gir så lite. Smith skal få for innsats, men det levner dessverre bare et allerede stygt togkrasj av en film med enda en uønsket kontrast fra de andre papirtynne pappmasjéene som han spiller imot. Noen ganger blir skuespillet til Smith så «over the top» at en nesten ler, spesielt siden «The Bye Bye Man» ikke er et navn som setter frykt i noens hjerter akkurat.
Jeg er lei av å se skrekkfilmer som dette tjene inn penger, per dags dato har The Bye Bye Man tjent inn nesten tredobbelt så mye som sitt budsjett og filmen har så vidt begynt reisen sin utenfor USA. Dette er trist, fordi en vet at filmskaperne ikke trenger å putte mye tid og penger for å bare cashe inn noen raske cash med lavbudsjettsfilmer som dette, som er lagd for å se «stor» nok og «bra» nok ut for kinolerretet med hjelp av trailere. I alle fall til folk faktisk ser filmen. Så lenge folk drar og ser disse filmene vil de aldri slutte å lage slike filmer, jeg ser på dere Blumhouse Productions! Tredobbel profitt sier få studioer nei til, og nå får nok ekteparet Title og Penner råd til å pusse opp hjemme. Dette er så og si en skrekksvindel!
Hvis det ikke kom igjennom godt nok skal jeg si det, jeg kan ikke anbefale denne filmen til noen eller noe annet enn til en «cheesy» kveld med venner hvor målet er svake skrekkfilmer som er så dårlige at de kan gi deg noe å le av. Flatere skuespillere og rarere plotthull skal en lete lenge etter. Alle kan vel ende opp med å si «Bye, bye, man!» når som helst i USA? Makan. Styr unna!
The Bye Bye Man - Regissert av Stacy Title, skrevet av Jonathan Penner, med; Douglas Smith, Lucien Laviscount, Cressida Bonas og Doug Jones. Nasjonalitet: USA. Lengde 1 t 35 min. Premiere: 24.02.17.
